Historie

Portsmouth Football Club har en stolt historie. To ganger seriemester (1948/49 og 1949/50) og to ganger FA-cup-mester (1939 og 2008). Siden oppstarten i 1898 har det vært store opplevelser, men også gedigne nedturer. Bli kjent med Portsmouth Football Clubs historie.

AV: JOHN ØYVIND POLDEN OG JOAKIM ELLINGSEN

Under finner du Pompeys historie sortert etter epoker. Les den fra start til nåtid, eller trykk deg inn på den epoken du vil lese om.

Her en liste over våre tidligere managere.

Her finner du spillerprofiler av alle som har spilt for Pompey fra 2006.

Begynnelsen 1898 – 1939

Fotball hadde vært en svært populær sport i kystbyen Portsmouth også før klubben ble dannet, og det var den økende interessen blant sjømenn og seilere som førte til at Portsmouth Football Club ble stiftet den 5. april i 1898. I et møte i 12 High Street i den gamle bydelen av Portsmouth ble en rekke menn samlet og det ble etter hvert bestemt at en ny fotballklubb skulle dannes. John Wickwood – som eide den lokale baren Brickwoods Brewery – ble klubbens første styreleder, mens Frank Brettell ble ansatt som manager.

Kun ett år senere skulle Portsmouth entre det engelske ligasystemet for første gang. Klubben ble meldt inn i The Southern Football League og skulle ikke lenge etter spille sin første offisielle kamp. Datoen var 2. september, året var 1899 og motstanderen var Chatham Town. Kampen endte med en 1-0-seier til Portsmouth. Tre dagere senere ble det som senere skulle bli klubbens verste rival, Southampton FC, slått 2-0 i en vennskapskamp. Dan Cuncliff og Harold Clarke scoret målene på Fratton Park. Den første sesongen i The Southern Football League skulle vise seg å bli svært suksessfull. Pompey vant 20 av de totalt 28 kampene og endte på en flott andreplass. De vant ligaen for første gang i 1901/02-sesongen, da under Bob Blyth (tidligere spiller og senere klubbdirektør/styreformann) som manager. Fem år senere ble Manchester United slått 2-1 i FA-cupen foran et rekordstort publikum på 24,329 mann. Portsmouth rykket ned etter 1910/11-sesongen, men med Robert Brown som manager rykket de opp på første forsøk sesongen etter. Et noe morsomt rykte fra Portsmouth FCs første sesonger som fotballklubb skal ha det til at ikke ukjente Sir Arthur Conan Doyle, forfatter av Sherlock Holmes-bøkene, var lagets første målvakt.

Det å spille fotball var ulovlig da den første verdenskrig herjet de britiske øyer og resten av Europa, men da krigen var over og ballen begynte å rulle igjen, vant Portsmouth FC Southern Football League for andre gang. Laget fra Englands vakre sørkyst fortsatte å imponere og endte på 12. plass i sin første sesong i tredjedivisjon, før de vant ligaen sesongen etterpå og rykket opp. Pompey fortsatte storspillet og rykket etter bare to sesonger opp til andredivisjon. I opprykkssesongen endte de på andreplass og vant blant annet 9-1 over Notts County. Dette står fortsatt som klubbens største seier noensinne. Førstedivisjon skulle vise seg å bli noe tøffere enn de foregående sesongene i de lavere divisjoner hadde vært. Portsmouth tapte 10-0 for Leicester, som fortsatt er det største tapet i klubbens historie. Til tross for svake prestasjoner i serien klarte de å redde plassen og kom til finalen i FA-cupen der de tapte for Bolton. Fem år senere skulle Portsmouth derimot få sjansen til å hevne finaletapet.

Denne gangen var motstanderen Manchester City. Etter å ha slått ut lag som Manchester United, Bolton, Leicester og Birmingham var troen på seier stor, men igjen skulle de tape. City ble for sterke. I de påfølgende sesongene etablerte Portsmouth seg i toppen av førstedivisjon. I 1938/39-sesongen kunne endelig klubben feire sin første triumf i FA-cupen (bildet øverst). Portsmouth banket storfavorittene Wolverhampton 4-1 i finalen. Bert Warlow og Jock Anderson scoret hvert sitt mål før Cliff Parker satte de to siste i nota. Fotball var også ulovlig under andre verdenskrig. Dermed ble ikke FA-cupen arrangert igjen før etter krigen, og Pompey sikret seg en nærmest uslåelig rekord: Regjerende mestre i FA-cupen i seks år.

Fantastiske år 1946-1959

Ligaen startet opp igjen til sesongen 1947/48 og etter en brukbar førstesesong, ble Portsmouth sett på som storfavoritter til å vinne både ligaen og FA-cupen før 1948/49-sesongen. Leicester ble for sterke i semifinalen i FA-cupen, men de vant ligaen for første gang og satte ny tilskuerrekord. Denne rekorden står fortsatt. Hele 51,385 mennesker var tilstede da rekorden ble satt i en FA-cupkamp mot Derby. Pompey vant ligaen den påfølgende sesongen også, og slo Aston Villa 5-1 i siste kamp. Portsmouth er dermed et av kun fem lag som har vunnet ligaen i England to ganger på rad etter andre verdenskrig.

Laget som vant ligaen i 1947/48: Ernest Butler, Phil Rookes, Harry Ferrier, Jimmy Scoular, Reg Flewin, Jimmy Dickinson, Peter Harris, Duggie Reid, Ike Clarke, Len Phillips, Jack Froggatt, Jasper Yeuell, Lindy Delapenha, Bert Barlow, Cliff Parker.

Portsmouth endte på fjerdeplass i 1951/52-sesongen, før klubbens suksessmangaer Bob Jackson forlot klubben til fordel for Hull. Klubbens beste spillere begynte etter hvert å bli gamle og ble erstattet av yngre spillere som ikke var i nærheten av å holde samme nivå. Laget endte på tredjeplass i 1954/55-sesongen, men det raknet etter hvert og klubben rykket ned til andredivisjon i 1959.

Livet i de lavere divisjoner 1961-1976

Etter noen flotte sesonger som et av Englands beste lag måtte Portsmouth nå belage seg på mange år utenfor Englands toppdivisjon. De rykket ned til tredjedivisjon i 1961, men rykket rett opp til andredivisjon igjen under ledelse av George Smith. Han klarte å holde Pompey der gjennom sekstiåra – til tross for klubbens store økonomiske problemer – og ble ansatt som general manager i 1970. I 1972 ble John Deacon ansatt som ny styreleder og penger ble spyttet inn i klubben. Til tross for dette klarte ikke klubben å forbedre sine resultater. Pengestrømmen fra Deacon stoppet etter hvert og Portsmouth rykket ned til tredjedivisjon igjen i 1976.

Nær konkurs 1976-1980

I november 1976 måtte Portsmouth FC skaffe £25,000 for å unngå konkurs. Lokalavisa The News startet en kampanje og klarte å skaffe pengene gjennom donasjoner fra supporterne. Pengene ble så gitt videre til klubben som med det unngikk konkurs. Stjernespillerne måtte uansett selges og uten penger til å kjøpe nye spillere for, måtte klubben sette sin lit til den uerfarne manageren Ian St John og en gjeng urutinerte unggutter. Som en konsekvens av dette rykket Pompey ned tilÂ fjerdedivisjon i 1978.

Det var i løpet av disse årene, og gjennom åttitallet, at Portsmouth som klubb var beryktet for å ha noen av de verste fotballpøblene i landet. Den mest kjente hooligangjengen var kjent under navnet 6.57 Crew. Navnet stammet fra at denne gjengen tok 6.57-toget fra Fratton Railway Station til bortekampene i London for å lage bråk. Hillsboroughtragedien i 1989 bidro sterkt til å redusere fotballvolden og i løpet av få år var Portsmouths fotballpøbler, 6.57 Crew, borte.

Tilbake på rett spor 1980 – 1988

I 1979/80-sesongen snudde lykken for Portsmouth. Frank Burrows ble ansatt som manager, og i sin første sesong førte han Pompey tilbake til tredjedivisjon. Portsmouth gjorde det godt i tredjedivisjon, men det ble bare nesten og Burrows forlot klubben til fordel for Sunderland. Bobby Campbell tok over managerrollen og rykket opp til andredivisjon i sin første hele sesong i managerstolen.

Nivået i andredivisjon skulle vise seg å være en god del tøffere. Portsmouth røk tidlig ut av FA-cupen mot Southampton. Det var på denne tiden at rivaliseringen disse klubbene i mellom virkelig begynte å ta seg opp igjen. Til tross for mange svake kamper i ligaen stod klubben aldri i fare for å rykke ned, men Campbell fikk ikke fortsette. Alan Ball, som i dag blir sett på som en klubblegende, tok over og var svært nær ved å rykke opp både i 1984/85- og 1985/86-sesongen, men det holdt ikke helt. Sesongen etter skulle derimot vise seg å bli fantastisk god. I 1986/87-sesongen vant han andredivisjon og Portsmouth var endelig tilbake i det gode selskap. Det skulle dog vise seg å bli et tøft år. Klubben slet med å holde tritt med de andre lagene i Englands øverste divisjon og rykket ned. Sommeren 1988 ble Pompey ble kjøpt opp av Jim Gregory, tidligere styreformann i QPR.

Venter på det store gjennombruddet 1988-2002

Alan Ball ble sittende i managerstolen frem til januar i 1989, før han forlot klubben. Dette ble sett på som en svært merkelig avgjørelse. Portsmouth var blant de seks beste i ligaen og var på god vei mot opprykk til førstedivisjon igjen. Styreleder Jim Gregory fant Balls erstatter i John Gregory (disse to er ikke i slekt) og på bare to måneder klarte han å føre klubben fra opprykkskamp til nedrykkskamp. Portsmouth endte til slutt på en meget skuffende 20. plass, kun to plasser fra det som ville gitt nedrykk til tredjedivisjon.

John Gregory forlot klubben midt i 1989/90-sesongen, og Frank Burrows ble ansatt som Portsmouth-manager for andre gang. Dette åtte år etter at han hadde ført klubben tilbake til tredjedivisjon. Han klarte å stabilisere laget midt på tabellen, og Pompey endte til slutt på en tolvteplass. Sesongen etter ble dog en stor skuffelse og Burrows fikk sparken i mars 1991. Pompey var i trøbbel og var svært nær ved å rykke ned, men med Tony Barton som midlertidig manager klarte klubben å holde seg. Barton valgte å ikke bli i klubben grunnet dårlig helse.

Jim Smith tok over sommeren 1991, og satte sammen et lag bestående av gode unggutter og rutinerte spillere. Dette viste seg å være smart. Portsmouth skulle det året komme seg helt til semifinalen i FA-cupen, der de tapte på straffer i omkampen mot Liverpool som senere gikk hen og vant hele cupen. I sesongen 1992/93 var Portsmouth kun ett mål unna å rykke opp til førstedivisjon, som nå hadde skiftet navn til Premier League. Jim Smiths menn scoret et mål mindre enn West Ham og mistet dermed opprykket på målforskjell.

De gode sesongene hadde kostet en del og styreleder Jim Gregory ville nå ha tilbake pengene Portsmouth hadde lånt. Klubben måtte derfor selge sine beste spillere uten å få midler til å hente erstattere. Etter noen flotte år, gikk det nå nedover og manager Smith fikk sparken i 1995. Terry Fenwick tok over, og klarte så vidt å redde Pompey fra nedrykk til Division Two (tredjedivisjon). Denne gangen var målforskjellen på Portsmouths side og de klarte seg på flere scorede mål en Millwall.

I løpet av sommeren 1996 ble Terry Venables ansatt som Portsmouths rådgiver, men kun kort tid senere kjøpte han klubben for £1 og ble styreleder. I sesongen som fulgte klarte Pompey å komme seg til kvartfinalen i FA-cupen. På veien slo de ut blant annet Leeds United, som på denne tiden var et bra Premier League-lag. I serien endte Pompey på en sjuendeplass, like bak sjetteplassen som ville gitt muligheten til å spille playoff om en plass i Premier League og Venables ble svært populær blant supporterne. Underveis i sesongen 1997/98 skulle det dog endre seg. Grunnen var at Venables bestemte seg for å hente hele sju australske spillere som presterte under pari (Venables var på denne tiden også australsk landslagssjef). En annen grunn var at han ofte var borte fra med landslaget til Australia. Som en følge av dette forlot Fenwick rollen som manager, og Terry Venables solgte sin del av klubben til Martin Gregory, sønn av tidligere styreleder Jim Gregory. Alan Ball tok nok en gang over rollen som manager og reddet plassen i andredivisjon.

Sesongen etter feiret Portsmouth 100 år som fotballklubb, men de slet økonomisk og ble for første gang satt under administrasjon. Til tross for de økonomiske problemene klarte Ball å redde klubben fra nedrykk. I mai 1999 ble Pompey reddet fra konkurs da Milan Mandaric kjøpte klubben. Han ble styreleder og spyttet inn en betydelig sum penger i det øyeblikk han tok over. Mandaric fikk dog ingen god start som eier av sin nye klubb. Portsmouth kjempet nok en gang mot nedrykk og Ball fikk sparken. Tony Pulis ble ansatt helt på slutten av sesongen og reddet klubben fra nedrykk. Portsmouth virket lovende under Pulis, men han fikk bare ti måneder i managerrollen. Grunnen skal ha vært at han og styreleder Mandaric kom svært dårlig overens. Veteranen Steve Claridge tok over som spillende manager og vær svært nær ved å rykke opp allerede ved første forsøk. Den påfølgende sesongen skulle dog vise seg å bli en kamp for å unngå nedrykk. Claridge gikk på flere tap på starten av sesongen og fikk sparken som manager, men fortsatte som spiller. Chelseas daværende manager, Graham Rix, ble ansatt som Portsmouths manager på starten av 2001/02-sesongen. Rix ble etter hvert svært upopulær i klubben. Til tross for hans stadig økenede upopularitet fikk han bli og reddet klubben fra nedrykk på sesongens siste dag. Huddersfield tapte sin kamp, mens Portsmouth vant. Dermed rykket Huddersfield ned på bekostning av Pompey.

Sesongen etter kom Harry Redknapp inn som Director of Football i klubben. Portsmouth lå lenge an til en toppplassering og opprykk til Premier League, men utover sesongen raknet det. Pompey røk ut av ligacupen etter å ha tapt for tredjedivisjonslaget Leyton Orient. Nok var nok og Rix fikk sparken. Harry Redknapp tok over som manager og prøvde å hente tidligere manager Jim Smith som ny assistent. Smith sa nei i første omgang, men kort tid senere ombestemte han seg.

Endelig tilbake i øverste divisjon 2002-2004

I Redknapps første hele sesong (2002/03-sesongen) gjorde han som hans nye assistent gjorde med Pompey i 1991. Han hentet han inn mange rutinerte spillere og kombinerte dem med unge, lovende spillere. Steve Stone, Tim Sherwood, Paul Merson, Matthew Taylor og Arjan de Zeeuw var blant de som ble hentet inn. Pompey tok andredivisjon med storm og hadde allerede vunnet ligaen da en kamp gjenstod. Dermed var Portsmouth tilbake i Englands øverste divisjon for første gang siden 1959.

Portsmouth ble tippet rett ned igjen etter opprykket til Premier League, men de imponerte stort og var et av de beste hjemmelagene i hele ligaen. På bortebane presterte ikke laget like godt, men Portsmouth endte til slutt på en svært imponerende 13. plass. Hadde de spilte like godt borte som de gjorde hjemme på Fratton Park hadde nok Portsmouth endt blant de ti beste, eller kanskje til og med en europacupplass. Da Portsmouth slo Bolton 4-0 i den tredje kampen i debutsesongen toppet faktisk klubben Premier Leauge. Portsmouth var fremdeles høyt på tabellen da jul nærmet seg. De tok med seg flere sterke resultater og slo blant annet Liverpool 1-0. Leeds ble knust 6-1 hjemme på Fratton Park og Portsmouth tok med seg ett poeng fra Highbury. Sheringham ga Pompey ledelsen, men Arsenal utlignet på straffe rett før slutt. Etter disse sterke resultatene var Pompey-fansen i himmelen, men så startet problemene. Portsmouth skulle nå gå inn i en periode med en rekke på tretten kamper uten seier.

Rekken med tap skulle vare helt til rivalene fra Southampton ble slått 1-0 hjemme på Fratton Park. I runden etter fikk Portsmouth sin første borteseier. Blackburn ble slått 1-0 borte på Ewood Park. Den gode seiersrekken fortsatte da selveste Manchester United ble feid av banen med 1-0 i april. Steve Stone (som to år tidligere hadde avslått et kontraktstilbud fra United) ble den store helten med sin scoring. Portsmouth hadde slått United for første gang på seksti år og klubben klatret ut av nedrykksstriden med dette resultatet. Med en 2-1-seier borte mot Leeds og uavgjort 1-1 mot Fulham var det helt sikkert at Pompey ikke ville rykke ned. Portsmouth avsluttet ligaen med glans og knuste Middlesborough 5-1 i en kamp hvor nigerianske Yakubu var helt ustoppelig. Alt i alt en fantastisk sesong.

Trøbbel i Pompey 2004-2006

Til tross for et suksessfullt samarbeid mellom Redknapp og Mandaric var det småampert i kulissene. På slutten av 03/04 sesongen ønsket Mandaric å bytte ut store deler av støtteapparatet, det inkludert Redknapps assistent Jim Smith. Etter store protester fra Redknapp fikk alle i støtteapparatet beholde jobbene sine.

Pompey fikk en tøff start på 2004/05-sesongen. De vant ikke en eneste av de første tre kampene, men den dårlige trenden ble etter hvert snudd. Fulham og Crystal Palace ble slått, før de slo Manchester United 2-0 i oktober. Dette førte Portsmouth opp til en fin plassering midt på tabellen. Selv om laget presterte godt var det fremdeles ampert mellom Mandaric og Harry Redknapp. Det ble mer alvorlig da Mandaric ville ansette enda en direktør. Redknapp protesterte, men Mandaric ansatte Velimir Zajec. Redknapp tok derfor med seg Smith og forlot Fratton Park i sinne 20. november 2004. Ikke lenge etterpå skrev han under for rivalene Southampton. En avgjørelse som naturlig nok ble sett på med forferdelse av Portsmouths supportere.

Zajec tok over som jobben som manager og klubben bestemte i desember at kroaten skulle lede Portsmouth ut sesongen. Den første kampen under Zajec endte med 1-0-seier over Bolton, i en hardtspillende kamp der De Zeeuw og Diouf kom i fokus. Det viste seg etterpå at Diouf sendte ei spyttklyse i ansiktet på Portsmouths kaptein. Med tre poeng mot Bolton var Portsmouth nå på den øvre halvdelen i Premier League. Der hadde de ikke vært siden helt på starten av sesongen. Til tross for den høye plasseringen i desember, skulle det ikke holde helt ut. Portsmouth tapte kamp på kamp og i april hadde Pompey falt fra niende- til femtendeplass, som også ble sluttplasseringen. Etter sesongen gikk Zajec tilbake til sin direktør-rolle og franske Alain Perrin ble ansatt som ny manager.

Sesongen etter skulle vise seg å bli en kamp for å redde plassen. Gjennom hele den andre halvdelen av sesongen lå Pompey an til å rykke ned, men med en seier 4-1 over rivalene fra Southampton tok Pompey et stort skritt unna nedrykk. Da Manchester City ble slått 2-1 seks dager senere så det lysere ut. Portsmouth trengte bare ett poeng på de to siste kampene for å overleve. En uke senere ble plassen sikret mot Bolton, i en kamp som endte 1-1. I den siste kampen tapte Portsmouth 2-0 for West Brom og dermed sikret West Brom plassen på bekostning av Southampton. Southampton rykket ned og det med Redknapp som manager. Portsmouth-fansen gikk av hengslene.

2005/06-sesongen skulle bli den første sesongen på hele seksti år der Portsmouth spilte på et høyere nivå enn rivalene Southampton. På starten av denne sesongen ble Portsmouths notoriske målscorer Yakubu solgt til Middlesborough for rundt £8 millioner. Flere andre nøkkelspillere ble også solgt. Portsmouth slet veldig på starten av sesongen og vant bare to kamper i perioden august-november. Begge på bortebane. Everton ble slått 1-0 på Goodison Park etter et selvmål av Duncan Ferguson og Sunderland ble slått 4-1 borte. Da Portsmouth tapte 1-0 for Bolton etter et kontroversielt mål rant begeret over for Alain Perrin. Han kjeftet stadig på dommeren og ble til slutt vist bort. Etter denne hendelsen og etter en rekke dårlig kamper trodde supporterne at det kun var et tidsspørsmål før Perrin måtte ta sin hatt og gå. I desember gikk klubben ut med en pressemelding. Perrin hadde fått sparken.

Et par uker senere var Redknapp tilbake som manager i Portsmouth. Nå hadde han gått fra Portsmouth til Southampton og tilbake igjen. Dette vakte naturlig nok stor oppsikt i hele fotball-England.. Redknapps tilbakekomst virket positivt inn på et Portsmouth-lag som ikke hadde vunnet på Fratton Park siden april. Rett etter hans ankomst vant Portsmouth 1-0 over nedrykksrivalene West Bromwich på Fratton Park, og rekken uten seier var brutt. Noen dager senere fulgte de opp med ett poeng hjemme mot et West Ham i form. Et uavgjortresultat mot Fulham i neste serierunde sendte Portsmouth fra en 19. plass og opp til en 16. plass på tabellen, men de falt fort ned på nedrykksplass igjen.

Lykken snur 2006-2007

I januar 2006 bestemte Mandaric seg for å selge klubben til franskrusseren Alexandre Gaydamak. Han sprøytet inn enorme summer øremerket til spillerkjøp og spissen Benjani ble blant annet hentet fra franske Auxerre for en rekordsum på 45 millioner kroner. Flere andre gode spillere ble også hentet. Sean Davis, Pedro Mendes, Wayne Routledge (lån) og den franske midtstopperen Noe Pamarot ble alle hentet fra Tottenham, mens den argentinske midtbanespilleren Andrés D’Alessandro ble hentet på lån fra Wolfsburg.

Det så lenge ut til at Portsmouth skulle rykke ned da Redknapp og de nye spillerne kom til klubben. I mars hadde Pompey hele 12 poeng opp til sikker plass med 10 kamper igjen. Fansen hadde fortsatt et lite håp om å holde plassen, men da nedrykksrivalene Birmingham knuste Pompey 5-0 var sjansene små for at laget skulle spille Premier League-fotball til neste sesong. Etter denne kampen hadde ikke Portsmouth scoret på seks kamper, men i neste kamp mot Manchester United scoret de et mål. Dessverre til ingen nytte. United vant til slutt 3-1.

Etter å ha tapt sju kamper på rad, klarte Portsmouth å spille uavgjort mot Bolton og med det var tapsrekken brutt. Innlånte Azar Karadas scoret Pompeys eneste mål. Lykken snudde da Pedro Mendes avgjorde kampen mot City på overtid med en herlig scoring. Kampen endte 1-0 og Pompey begynte å spille fotball som et topplag. De tok hele sytten poeng på de åtte neste kampene. De sikret plassen 19. april etter at de vant og Birmingham tapte. En helt utrolig prestasjon.

Da sesongen var over solgte Mandaric seg helt ut av klubben og Gaydamak kjøpte hans del. Mandaric ble i Portsmouth som styreleder helt til han tok over Leicester City den 25. september 2006.

Da sommerens transfervindu åpnet begynte det virkelig å skje ting på overgangsmarkedet. Stjernespillere ble hentet inn i alle ledd. Rutinerte David James ble hentet for £1,2 millioner pund, mens Sol Campbell kom gratis fra Arsenal. Han hadde uttalt at han ikke ønsket å bli i England, men signerte for Pompey allikevel, noe hans tidligere manager Arsene Wenger fant merkelig. I senere tid har det vist seg at Campbell skal ha fått en lønn på opp mot utrolige 1 million kroner i uka, noe som var mer enn det han hadde i Arsenal. Unge Glen Johnson fra Chelsea og David Thompson, som begge hadde kamper for det engelske juniorlandslaget, ble også hentet. Ringreven Kanu ble hentet på en korttidskontrakt. Det samme ble Manchester Uniteds tidligere måljeger Andy Cole. Fernandes fra Portugal, Koroman og Douala ble hentet inn som leiesoldater, mens Niko Kranjcar ble sommerens siste og dyreste signering.

Portsmouth startet 2006/07-sesongen på flott vis, slapp ikke inn et eneste mål på de fem første kampene og var helt oppe i toppen av Premier League. Det flotte spillet fortsatte og Pompey lå på fjerdeplass da julen nærmet seg, bare ett poeng bak Bolton på tredje. Etter jul var formen derimot ikke like god, men de befant seg fortsatt på en plass som ville gitt UEFA-cup. Sesongavslutningen var dessverre forferdelig dårlig og Portsmouth klarte dermed ikke den viktige UEFA-cupplassen.

Selv om de avsluttet dårlig kunne Portsmouth ta med seg mye positivt fra sesongen 06/07. De gjorde sin beste sesong på over 50 år, var aldri i nærheten av nedrykk og hadde aldri spilt så bra på bortebane som de gjorde. Det var også en del strålende enkeltresultater. Portsmouth slo blant annet lag som Manchester United, Liverpool og Newcastle. De endte til slutt på en niendeplass med imponerende 54 poeng. Klubben ble invitert til både Intertotocup, noe som kunne gitt UEFA-cupplass, og Barclays Asia Trophy i Hong Kong. De avslo Intertotocupinvitajsonen, men ble med på cupen i Hong Kong sammen med Fulham, Liverpool og South China AA. De brukte cupen som en del av sesongoppkjøringen og vant likegodt hele greia.

Seier i FA-cupen og spill i Europacupen 2007-2008

Portsmouths gode prestasjoner fortsatte i 2007/08-sesongen og de gjorde det enda bedre enn sesongen før. De spilte uavgjort mot både Derby og Manchester United, før de slo Bolton 3-1 på Fratton Park. Så vant de ikke noen av de tre neste kampene og falt ned på en syttendeplass. Sesongens første seier kom da Blackburn ble slått 1-0. Seieren på Ewood Park skulle markere starten på en rekke på ti kamper uten poengtap.

Den 29. september blir sett på som en milepæl i klubbens lange og stolte historie. Portsmouth slo Reading 7-4 i en kamp på Fratton Park og står fortsatt som den mestscorende kampen i Premier Leagues historie. Pompey krøp opp på en sjetteplass med dette resultatet og da Newcastle ble slått 4-1 den tredje november var klubbene helt oppe på en fjerdeplass. Formen var ikke like god frem mot jul og Portsmouth lå midt på tabellen da et nytt år nærmet seg. Portsmouth spilte god fotball i andre halvdel av sesongen, og endte til slutt på en solid åttendeplass. Selv om fansen var skuffet over at UEFA-cupplassen glapp gjennom seriespill, var dette Portsmouths beste plassering på over femti år.

Til tross for at UEFA-cupplassen gikk tapt og supporterne var skuffet, skulle skuffelsen fort snu til glede. Portsmouth nådde nemlig finalen i FA-cupen den sesongen etter å ha slått ut Manchester United i kvartfinalen. En straffescoring fra Muntari på Old Trafford sendte Pompey til semifinalen der West Bromwich også ble slått med 1-0. I finalen scoret Kanu kampens eneste mål etter en målgivende fra John Utaka og Pompey vant. Som en følge av at Portsmouth vant ble de kvalifisert for UEFA-cupspill allikevel. Det skulle spilles europacup på Fratton Park for første gang i klubbens historie!

Administrasjon og nedrykk 2008-2010

Portsmouths første europacupkamp noensinne skulle spilles mot Vitoria Guimaraes fra Portugal. Etter å ha vunnet 2-0 på Fratton Park, reiste de til Portugal der de spilte 2-2. Med dette resultatet kvalifiserte Portsmouth seg til gruppespillet i UEFA-cupen der de skulle møte AC Milan, Braga, Heerenveen og Wolfsburg. Portsmouths siste kamp før sesongen 2008/09 startet, var mot Manchester United i FA Community Shield. Kampen endte 0-0 og gikk til straffesparkkonkurranse hvor Portsmouth tapte. Starten på Premier League-sesongen ble ikke enkel og på slutten av august lå klubben helt sist. En 3-0-seier borte mot Everton skulle dog markere starten på en rekke med gode kamper og Portsmouth klatret etter hvert ut av nedrykksstriden. Den 21. september gikk de dog på en skikkelig smell. Manchester City vartet opp med en kjempekamp og banket Portsmouth 6-0, noe som er det største tapet i Pompeys Premier League-historie. Harry Redknapp forlot Portsmouth til fordel for Tottenham underveis i sesongen og Arsenal-legenden Tony Adams tok over. Han ble etter hvert sparket og Portsmouth kan takke daværende akademisjef Paul Hart for at de beholdt plassen i Premier League. Han tok over som midlertidig manager og reddet laget fra nedrykk.

På starten av den samme sesongen gikk ryktene om at Portsmouth slet noe voldsomt med økonomien. Dette i hovedsak på grunn av høye lønninger. Hvorfor daværende eier Sacha Gaydamak så brått stoppet å finansiere forbruket han selv hadde satt i gang er det ingen som vet helt sikkert. Selv skyldte han på finanskrisen og mente den hadde ført til at han ikke hadde råd til å finansiere klubben. Han ønsket derfor å selge Portsmouth. Flere stjernespillere som Jermain Defoe og Lassana Diarra forlot klubben etter at Redknapp sa takk for seg. Den 26. mai ble et bud på klubben fra den emiratiske businessmannen Sulaiman Al-Fahim akseptert.

På grunn av de finansielle problemene måtte Portsmouth selge enda flere av sine stjernespillere. Peter Crouch, Sylvain Distin, Glen Johnson, Niko Kranjcar og Sol Campbell forlot alle klubben. Samtlige av de nevnte hadde svært høye lønninger. Den 21. juli ble Al Fahim kungjort som klubbens nye eier. Under kjøpeprossesen hadde en gruppe ledet av daværende CEO i Pompey, Peter Storrie, ønsket å kjøpe klubben. De hadde økonomisk støtte fra blant annet den arabiske businessmannen Ali Al-Faraj. Til tross for dette ble Al Fahims kjøp gjennomført den 26. august.

Det skulle senere vise seg at Al Fahim ikke hadde pengene som krevdes for å drive klubben. Den 1. oktober i 2009 fikk ikke spillerne lønn og fem dager senere fikk klubben atter en gang en ny eier. Ali Al-Faraj og hans firma kjøpte 90% av Portsmouth FC, mens Al Fahim satt igjen med 10% og beholdt jobben som styreleder. Al-Farajs firma, Falcondrone, inngikk en avtale med Gaydamak om å kjøpe områdene rundt Fratton Park for £1, men dette ble det ikke noe av. Gaydamak eier fortsatt området rundt Fratton Park (2013).

Det ble spyttet inn en del penger i Portsmouth mot slutten av overgangsvinduet og Kevin Prince-Boateng (£4 millioner fra Tottenham), Tommy Smith (£1,8 millioner fra Watford), Tal Ben-Haim (Ukjent sum fra Manchester City) og Mike Williamson (£3 millioner fra Watford) var spillerne det ble brukt penger på. Williamson spilte aldri en kamp for Pompey. Inn kom også Aaron Mokoena, Steve Finnan og Ricardo Rocha. Aruna Dindane, Jamie O’Hara, Frederic Piquionne, Anthony Vanden Borre, Hassan Yebda og Quincy Owusu ble hentet på låneavtaler.

Det var altså et helt nytt Portsmouth-lag som skulle spille Premier League-fotball 2009/10-sesongen. Etter en dårlig start på sesongen ble helten fra fjorårets sesong, Paul Hart, sparket etter syv tap på rad og Avram Grant ble ansatt som ny manager. I desember 2009 ble det for andre gang ikke utbetalt lønn til spillerne. Nå hadde Portsmouth-spillerne rett til å bryte kontraktene sine med umiddelbar virkning, men ingen valgte å gjøre dette. Til tross for problemene utenfor banen fikk Avram Grant en flott start i managerstolen. Han vant to av sine fire første kamper i lederrollen. Liverpool og Sunderland ble slått og de var svært nær ved å ta poeng mot Chelsea. På lillejulaften 2009 skulle Portsmouth motta en noe uhyggelig førjulsgave fra skattemyndighetene (HMRC) i England. De krevde at klubben skulle bli slått konkurs. I mars 2010 ble kravet fra skattemyndighetene droppet som en følge av at Portsmouth ble satt under administrasjon/økonomistyring som første Premier League-klubb i historien. Som en følge av dette igjen ble klubben trukket hele ni poeng og det så mørkt ut med tanke på Premier League-spill til neste sesong.

Den 9. april ble David Lampitt ansatt som ny CEO i Portsmouth av fotballforbundet. Dagen etter ble det klart at Portsmouth rykket ned etter at West Ham slo Sunderland. Til tross for problemene både utenfor og på banen var moralen høy i Portsmouth-leiren. I løpet av en måned hadde de blitt satt under administrasjon, trukket ni poeng og rykket ned fra Premier League. Men spillerne viste stor vilje og lagfølelse da de slo Tottenham 2-0 i FA-cupens semifinale og kvalifiserte seg til finalespill. Kampen gikk til ekstraomganger der Piquionne og Boateng scoret Pompeys to mål. I finalen mot Chelsea var pauseresultatet 0-0 etter at Chelsea hadde usedvanlig mange skudd i treverket ”It’s Pompey’s best defender that goalframe” uttalte kommentatoren underveis i kampen. Andreomgang var dog mer åpen og Portsmouth ble tildelt en enorm mulighet like etter pause. Dindane dro seg forbi Belletti i straffefeltet, ble felt og Portsmouth fikk straffe. Dessverre bommet Kevin Prince-Boateng. Like etterpå banket Drogba inn et frispark og Chelsea vant 1-0. På tribunen var det derimot Portsmouth-fansen som ble sittende igjen. De hyllet spillerne og ikke minst Avram Grant som hadde tatt laget til finalen.

Portsmouth ble nektet europacupspill sesongen etter til tross for at de var finalist i FA-cupen. (Chelsea vant ligaen og Portsmouth tok dermed deres Europa League-plass) Dermed gikk denne plassen til Liverpool i stedet. Etter å tenkt over saken lenge og grundig forlot Avram Grant, til Portsmouth supporternes store fortvilelse, klubben til fordel for West Ham i mai. I juni ble en CVA (en avtale mellom et firma med gjeld til et annet firma eller person om hvor mye som skal betales tilbake) avtalt mellom Portsmouth og de som var skyldt penger. Det ble enighet om at de skulle få tilbake 20% av det Portsmouth opprinnelig skyldte de forskjellige klubbene, firmaene og personene. Skattemyndighetene, tidligere manager Paul Hart og Tommy Smiths agent var de eneste som avslo avtalen. Dermed fikk Pompey over de nødvendige 75 % som sa ja til avtalen. Saken gikk etter hvert til retten hvor Mr Justice Mann dømte til Portsmouths fordel. Hadde de tapt mot skattemyndighetene hadde de mest sannsynlig blitt slått konkurs, men i stedet gikk de ut av administrasjon og det så mye lysere ut for Pompeys del. Den 17. august tok Balram Chanrai over som ny eier i Portsmouth.

Da Chanrai tok over ble det gjort klart for han at Portsmouth hadde en gjeld på svimlende £135 millioner. For å unngå at klubben ble slått konkurs satte han Portsmouth under administrasjon i februar 2010. Andrew Andronikou, Peter Kubik, og Michael Kiely fra firmaet Hacker Young ble ansatt som administratorer. Det var dette som førte til den nevnte poengstraffen. Den 22. oktober publiserte Portsmouth FC en pressemelding som gikk ut på at klubben mest sannsynlig ble slått konkurs og sluttet å eksistere. Dagen etterpå gikk tidligere eier Sacha Gaydamak ut og sa at de hadde kommet til enighet om en avtale som kunne redde klubben. Bare timer etter Gaydamaks uttalelse gikk Portsmouth ut av administrasjon med Chanrai som eier.

The Championship og administrasjon 2010-2012

I juni 2010 skrev Notts Countys manager Steve Cotterill under på en treårskontrakt med Portsmouth. Under overgangsvinduet ble Marc Wilson solgt til Stoke for en overgangssum på rundt £2 millioner, mens Dave Kitson og Liam Lawrence gikk andre veien vederlagsfritt. Etter en forferdelig start på sesongen lå Portsmouth sist på tabellen, men nærmet seg playoffplassene etter å ha gått på en rekke med syv kamper uten tap. På disse syv kampene tok de 19 av 21 poeng noe som førte til at Cotterill fikk prisen som månedens manager for oktober. Liam Lawrence var glimrende i denne perioden og ble nominert til kåringen månedens spiller.

Dessverre klarte ikke Portsmouth å opprettholde den fine formen og i januar lå de på 18. plass. Etter de syv flotte kampene gikk klubben altså inn i en periode med dårlige resultater igjen. Situasjonen ble verre da midtbanespillerne Richard Hughes og Michael Brown ikke fikk spille. Grunnen var at om de spilte én kamp til ville de få en kontraktsforlengelse og høyere lønn, noe Portsmouth ikke hadde råd til. Portsmouths sesong kan beskrives som en berg- og dalbane. De gikk nok en gang inn i en periode med syv kamper uten tap, hvor de nå tok 17 av 21 mulige poeng. Portsmouth avsluttet sesongen med åtte kamper uten seier og de endte til slutt på en 16. plass.

Den 1. juni 2011 fikk Portsmouth-fansen tildelt en gledelig nyhet. Firmaet Convers Sports Initiatives under ledelse av den styrtrike russiske finansmannen Vladimir Antonov hadde kjøpt klubben. 14 dager senere bekreftet klubben sin første sommersignering. Ipswich målfarlige midtbanespiller og kaptein, David Norris, hadde kommet gratis. Like etter ble Jason Pearce (Portsmouths første signering ved bruk av penger siden januar 2010), Luke Varney, Stephen Henderson og Greg Halford hentet. Nordmannen Erik Huseklepp og Marko Futacs ble også hentet. Før kampen mot Reading den 13. august ble en gammel kjenning presentert for Pompeys supportere. Benjani hadde skrevet under på en kontrakt med blåtrøyene. Han forlot klubben i 2008, men var nå tilbake. Portsmouth brukte nærmere £4 millioner totalt i dette overgangsvinduet, noe som viste at russeren hadde penger å fare med.

Den 14. oktober ble det klart at Steve Cotterill forlot klubben til fordel for Nottingham Forest. Dette ble godt mottatt av fansen, da Cotterill stod for en lite offensiv og underholdende fotball. Senere den dagen ble det klart at førstelagstrenerne Guy Whittingham og Stuart Gray skulle ta over for Cotterill. De gjorde det godt, men benektet at de ville ha rollen på permanent basis. Det ble derfor hentet en ny manager. Den 10. november ble Michael Appleton, West Bromwichs assistentmanager, hentet inn. Han ble presentert for en svært lovende femårsplan som skulle ende med et Portsmouth-lag tilbake i Premier League. Alt virket svært lovende i Portsmouth, men bare 13 dager senere ble Vladimir Antonov arrestert for mistanke om hvitvasking av penger utført av en litauisk bank han eide 68% av aksjene i.

Ikke lenge etterpå forsikret firmaet hans, CSI, at dette ikke ville påvirke driften av Portsmouth Football Club. Det ble også nevnt at firmaet ikke hadde noen tilknytning til denne banken og at CSI ble drevet av investeringer fra privatpersoner og ikke firmaer. De litauiske aktorene ville derimot forsikre seg om at alt av bankkontoer Antonov hadde tilgjengelig ble låst. Den 29. november gikk Antonov av som Portsmouths styreleder etter at CSI ble satt under administrasjon. Den 24. januar kom det et nytt konkurskrav fra skattemyndighetene. Portsmouth hadde £1,6 millioner i ubetalt skatt og måtte i retten den 20. februar. Det var nå stor sjanse for at klubben ble slått konkurs. Tre dager før rettsmøtet klarte klubben å sette seg selv under administrasjon igjen og de kunne dermed ikke bli slått konkurs. Portsmouth ble gitt en poengstraff på 10 poeng, noe som førte de ned i nedrykkstriden. Trevor Birch ble ansatt som ny administrator og uttalte at den økonomiske situasjonen i Portsmouth var verre enn først antatt. Administratorene gikk senere ut med eksakte tall og det viste seg at gjelden lå på hele £58 millioner. Portsmouth rykket ned til League One etter å ha tapt 2-1 for Derby. Klubben skulle spille på Englands tredjeøverste nivå for første gang på 30 år.

League 1 2012-2013

Før sesongen startet gikk Michael Appleton ut i media og fortalte at hanmest sannsynlig kom til å miste hele 18 spillere. Jason Pearce gikk til Leeds, mens Joel Ward tok veien til London og Crystal Palace. Stephen Henderson skrev under en permanent avtale med West Ham, Kelvin Etuhu gikk til Barnsley. Senere skulle også spillere som Hayden Mullins og Aaron Mokoena forlate klubben. Førstnevnte gikk til Birmingham, mens Mokoena vendte tilbake til sørafrikansk fotball og Wits University. Etter hvert stod klubben kun igjen med spillere som Greg Halford, Erik Huseklepp, Dave Kitson og Tal Ben-Haim. Dette var tungt lønnede spillere og klubben gikk etter hvert ut med en pressemelding der de sa at disse fire måtte gå med på å avbryte kontrakten om klubben skulle overleve. Tidligere hadde Hayden Mullins gitt avkall på en stor sum penger for å gå til Birmingham. En avtale med Halford kom fort på plass og han gikk til Nottingham Forest. Det samme gjaldt Erik Huseklepp. Han gikk til Brann. Dave Kitson og Tal Ben-Haim var seigere, og klubben slet spesielt med sistnevnte. Etter harde forhandlinger skulle dog Ben-Haim forlate klubben. Kitson gikk til Sheffield United.

Før sommeren hadde Balram Chainrai igjen meldt sin interesse og la et tilbud på bordet. Avtalen gikk ut på at kreditorene skulle få igjen 2 pence for hvert pund klubben skyldte. Samtidig meldte supportergruppen Pompey Supporters Trust sin interesse. De la et enda bedre tilbud på bordet og fikk avtalen de la frem for kreditorene godkjent. Senere på sommeren skulle dog administratorene ta en annen beslutning. De bestemte seg for å velge Chainrais tilbud foran PSTs og ga førstnevnte en frist på 28 dager for å finne en god måte å ta Portsmouth ut av administrasjon. Chainrai uttalte senere at han ønsket å samarbeide med PST og at de kunne få kjøpe klubben når han tok over. Da høsten nærmet seg kom det frem at the Football League rett og slett ikke stolte på Chainrai. Dermed ble PST gjort til den foretrukne kjøperen av klubben, men noen løsning var ennå ikke på plass. PST skrev en avtale med administratorene om å kjøpe klubben, men ingenting var på dette tidspunktet avgjort.

På det sportslige planet tok Michael Appleton sin hatt og forlot klubben. Han reiste nordover til Blackpool for å erstatte Ian Holloway som hadde gått til Crystal Palace. Førstelagstrener Guy Whittingham og akademisjef Andy Awford ble derfor valgt til å ta over det som etter hvert skulle vise seg å bli en svært vanskelig oppgave.

Sent en fredag i november 2012 ble det etter mye frem og tilbake klart at Balram Chainrai ikke ønsket å kjøpe tilbake klubben. Dette ble mottatt med stor glede fra fansen, men Chainrai skulle fortsatt spille en del i Portsmouths kamp for å bli supportereid. Seks dager senere ble det klart at PST hadde kommet til en avtale med administratorene i PKF og gleden og optimsmen i byen var større enn den hadde vært på mange år. Dette til tross for elendige resultater på banen. Portsmouth gikk nemlig på en rekke på utrolige 23 kamper uten seier. Den forferdelige rekken, som forøvrig også er klubbrekord for antall kamper uten seier, ble brutt da Crewe ble slått 2-1 hjemme på Fratton Park. Etter kampen mot Crewe skulle laget spille mange gode kamper og ta flere poeng, men det ble til slutt nedrykk.

En essensiel del i Portsmouths kamp om å bli supportereid var å få kjøpt Fratton Park tilbake fra Balram Chainrai. Han hadde prissatt den gamle arenaen urimelig høyt og PST måtte gå rettens vei for å få kjøpt Portsmouths hjemmebane siden stiftelsen i 1898 tilbake. Klubben fikk mehold og Balram Chainrai var ute av dansen for godt. Den 19. april 2013 kommer til å stå som en milepæl i klubbens historie. Det ble endelig gjort klart at PST hadde lykkes i å kjøpe tilbake klubben. Dagen etter tok Pompey i mot Sheffield United til kamp hjemme på Fratton Park. Imponerende 18.000 mennesker kunne bevitne fantastisk fotball og feststemning. United ble feid av banen med 3-0 til øredøvende jubel.

En ny start 2013-

Da det ble gjort klart at PST hadde overtatt Portsmouth FC og kjøpt tilbake Fratton Park ble tiltak straks iverksatt. Klubblegende Guy Whittingham ble ansatt som manager på permanent basis, nye spillere ble hentet inn og oppussingen av et stadig forfallende stadionanlegg påbegynt. Klubben ble også mer åpen og arrangementer øremerket fansen ble arrangert jevnlig. I tillegg inngikk klubben en ny draksponsoravtale med Sondico. Sponsoravtalen med Jobsite ble også fornyet. Optimismen var større enn noen gang tidligere og nærmere 20,000 mennesker møtte opp på Fratton Park til serieåpning i League Two mot Oxford.

Både kampen mot Oxford og kampene som fulgte ble skuffende. Pompey tok en tidlig ledelse mot Oxford, men det endte med et ydmykende tap. Når resultatene heller ikke tok seg opp, begynte det å brenne under føttene på Guy Whittingham. Bookmakernes favoritt til opprykk liknet ikke en opprykkskandidat i det hele tatt. 25. november 2013 fikk Whittingham sparken. Pompey var da kun seks poeng over nedrykksstreken.

Andy Awford ble midlertidig manager, men fikk ikke jobben på permanent basis. Inn kom Richie Barker – og han hadde med seg Steve Coppell i en slags ulønnet fotballdirektør-rolle. De dårlige resultatene ble derimot ikke bedre under Barker – faktisk ble de verre. Etter kun 20 kamper som Pompey-manager fikk han sparken. Da var Pompey kun to poeng fra nedrykk og når kalenderen viste 27. mars betydde det at Pompey var i ferd med å synke ned på nedrykksplass og ut av ligaen.

Igjen fikk Andy Awford jobben som midlertidig manager. Denne gangen fikk han umiddelbar suksess. Det gjensto sju cupfinaler. Awford ledet Pompey til fem seier og to uavgjorte kamper på de sju siste. Pompey var det store formlaget i divisjonen og endte til slutt på 13. plass. Hadde sesongen vart noen få kamper til, er sjansen stor for at Awford hadde ledet Pompey til en play off-plass. Det viktigste var likevel at plassen i ligaen var berget. Andy Awford ble belønnet med managerjobben på permanent basis – i tillegg til at han fikk prisen for månedens manager i League Two i april.

Etter en fantastisk avslutning på sesongen fikk Andy Awford jobben på permanent basis. Entusiasmen rundt klubben var stor og mange mente at Pompey nå var klar for å ta steget opp til League One. Det med klubblegenden Awford som sjef.

Slik skulle det derimot ikke gå. Klubben slet med å skape resultater over tid og kjempet en kamp midt på tabellen. Etter en rekke sterke resultater i februar nærmet Portsmouth seg playoff-plassene og Awford ble tildelt prisen for månedens manager. Her skulle det allikevel stoppe. Elendige resultater over de neste ti kampene førte til at Awford i april ble enig med klubben om å si takk for seg. Da lå Portsmouth på en kjedelig 14. plass. Fire poeng på de fire siste kampene sørget for at klubben til slutt endte på en skuffende 16. plass. Gary Waddock var midlertidig manager for Pompey de siste kampene.

Til tross for svake resultater på banen, nådde Portsmouth en økonomisk milepæl høsten 2014. Klubben gikk da ut med den gledelige meldingen om at all utestående gjeld til kreditorer og tidligere spillere nå var nedbetalt.

Etter sesongen ble Paul Cook ansatt som Portsmouths nye manager. Han ønsket å sette sitt eget preg på klubben og en rekke spillere og trenere måtte forlate Pompey. Dan Butler, Joe Devera, Wes Fogden, Danny East, Nicky Shorey, Ben Chorley og Tom Craddock var bare noen av de som måtte pakke sakene sine og dra fra Fratton Park. I tillegg fikk kaptein og førstevalg på midtstopperplass, Paul Robinson, en uke før seriestart beskjed om at han ikke lenger var ønsket av Cook og forlot dermed klubben.

I seriepremieren hjemme mot Dagenham & Redbridge vant Portsmouth 3-0 i Paul Cooks første kamp som manager. Optimismen var igjen stor på sørkysten. Det skulle derimot bli en sesong med opp- og nedturer. Pompey slo lag som Northampton, Plymouth, Bristol Rovers, Accrington Stanley og AFC Wimbledon, men det ble også noen sure tap – og altfor mange uavgjorte kamper mot lag fra nedre halvdel. Dermed endte Pompey på play off-plass. I play off-kampene vant Plymouth til sammen 3-2 mot Pompey. Dermed endte det ikke med opprykk for Paul Cooks Pompey – og en ny sesong i League Two venter. Dette var likevel en sesong hvor en endelig presterte bedre enn den foregående sesongen. En hadde ikke bare stabilisert seg – nå var det framgang å spore. Det var også noen oppløftende cupkamper. Derby County ble slått ut i ligacupen og Ipswich Town ble slått ut i FA-cupen. De var begge i Championship. I tillegg var Pompey nær å slå ut Bournemouth fra Premier League i 4. runde av FA-cupen.

I 2016/17-sesongen gikk det lenge skuffende, og flere begynte å snakke om at Paul Cook ikke var rett mann til å føre Pompey opp fra League Two. Etter en forrykende slutt på sesongen, sikret Pompey seg derimot både opprykk og League Two-tittelen. Det endte med banestorming og stor opprykksfest. Manager Paul Cook ble sitert på at han aldri ville forlate klubben. Det gikk derimot ikke mange dagene etter opprykket før han og Leam Richardson forlot Pompey og ble ansatt i Wigan, som kom ned fra Championship.

Den hele sannheten om hvorfor dette skjedde, får vi nok aldri. Det som skjedde i bakgrunnen våren og sommeren 2017 var at amerikanske Michael Eisner (med bakgrunn som CEO i Disney) og hans familie kjøpte klubben. Portsmouth Supporters Trust (PST) hadde da stemt ja til å selge til amerikaneren etter at han hadde holdt en meget overbevisende presentasjon om sine tanker for klubben videre. Han lovet verken gull eller grønne skoger, men han ville satse på akademiet og produksjonen av egne spillere. Han har også økonomi til å ta hånd om de nødvendige utbedringene av Fratton Park.

Kenny Jackett ble ansatt som ny manager i juni 2017. Han kom med bakgrunn fra blant annet Watford, Millwall og Wolverhampton. Han kvittet seg gradvis med mange av de rutinerte spillerne som hadde vunnet League Two for Pompey sesongen før. Han erstattet dem med en blanding av nykommere og klubbens egne unggutter. Pompey lå på play-off rundt juletider, men klarte ikke å holde formen helt oppe gjennom hele sesongen. Det ble for mange tap og Pompey endte til slutt på 8. plass. Noen få poeng for få til play-off, men en høyst respektabel plassering etter opprykket.

I 2018/19 startet Pompey forrykende. Spesielt på bortebane var Kenny Jacketts gutter nesten uslåelige. Faktisk kom, sesongens første bortetap først 2. juledag. Pompey ledet da divisjonen og så ut til å styre mot opprykk. Så kom januar. Innleide Ben Thompson returnerte til Millwall og det ble hentet flere nykommere på lån. Ingen av disse slo til. Pompey gikk nesten to måneder uten seier i serien. Dermed havnet vi plutselig på etterskudd. I mars og april fant Pompey formen igjen, men i de siste par kampene tabbet Pompey seg ut og dermed ble det 4. plass og play-off. Pompey tapte i semifinalen mot Sunderland og måtte konstatere at det ikke ble opprykk denne sesongen heller. Det ble likevel jubel da Pompey i slutten på mars slo Sunderland i finalen på Wembley i Checkatrade Trophy (EFL Trophy). Totalt spilte Pompey rekordmange (62) kamper denne sesongen, men årets spiller Matt Clarke på banen i hele 60 av dem.

2019/20-sesongen ble nok en sesong hvor Pompey ble for ustabile til å rykke direkte opp. I en sesong som ble avbrutt i mars grunnet Covid-19, endte Pompey på play-off-plass. Semifinalene i play-off gikk på sommeren mot Oxford. Manager Kenny Jackett gjorde noen rare endringer på laget, spesielt vrakingen av kaptein Tom Naylor, og det endte med tap på straffesparkkonkurranse. Dermed ikke opprykk denne sesongen heller. I cupene gikk det bra. I FA-cupen stoppet det ikke før Arsenal kom til Fratton Park i 5. runde, mens det ble ny finale i EFL Trophy. Her skulle vi møte League Two-laget Salford og Pompey hadde solgt over 50.000 billetter. Dessverre ble denne utsatt til neste sesong. Ved sesongslutt var det mange kritiske røster blant supporterne som ønsket Jackett ut, men Pompey valgte å gi Jackett fornyet i hans siste kontraktår.

2020/21-sesongen startet elendig og Pompey var i bunn av tabellen. Gradvis ble resultatene bedre og bedre, spesielt på bortebane. Da Pompey tok juleferie var Pompey top of the league. Dessverre klarte ikke Pompey å følge opp på nyåret. Fire strake ligatap ble etterfulgt av tap på straffesparkkonkurranse i den utsatte EFL Trophy-finalen mot Salford. Dermed måtte Kenny Jackett gå. I midten på mars kom Danny Cowley inn som ny manager for Pompey. Han fikk tittelen hovedtrener og kontrakt ut sesongen. Han hadde med seg sin bror Nicky som assistent. De startet med fire strake seire, men klarte ikke å følge opp. Dermed havnet Pompey utenfor play-off på en 8. plass. Brødrene Cowley fikk likevel forlenget sin kontrakt og skulle lede Pompey i 2021/22. De fikk en kjempestart på den nye sesongen med seier i de tre første kampene, men så fulgte én seier på de elleve neste kampene og Pompey var omtrent hektet av i toppen allerede. November var så god, men etter nyttår fulgte seks kamper uten seier (fire av disse var tap). Selv om sesongavslutningen var god, endte Pompey på en alt i alt skuffende 10. plass. Hele ti poeng bak play-off. Cowleys gikk på 2022/23-sesongen med friskt mot, og Pompey startet igjen sesongen bra og toppet League One tidlig på høsten. Det første tapet kom først 1. oktober (2-3 mot Ipswich), men fra 22. oktober til 21. januar (altså tre måneder) vant ikke Pompey en eneste seriekamp. Dermed mistet også brødrene Cowley jobben og inn kom John Mousinho.

Pompeys managere fra Pulis til Cowley:

Inn som ny hovedtrener kom John Mousinho, et overraskende valg for omtrent alle. Han hadde riktignok vært både spiller og med i trenerteamet i Oxford, men utover det hadde han ingen trener-/managererfaring. Nå la han opp som spiller for å konsentrere seg om å lede Pompey. Hans første jobb som hovedtrener. Han klarte å løfte Pompey og Pompey var ubeseiret de elleve siste kampene av sesongen, men det ble for mange uavgjorte kamper til at en klarte play-off. Pompey endte på 8. plass, sju poeng fra play-off. Sommeren 2023 fikk Mousinho bra støtte av eierne og fikk hentet en del forsterkninger. Pompey inntok tabelltoppen i september og beholdt den..