Ingen gir familien sin så flotte julegaver som vår medlem Bjarte Hope.

REISEBREV: Bjarte Hope har sendt oss reisebrev årlig etter sine turer til Portsmouth med familien. Vi overlater igjen ordet til Bjarte:

Portsmouth – Blackburn, 130218

Under juletreet, julen 2017, lå nok en gang julepresangen som faren synes er aller kjekkest å gi. Det resulterte i ny Englandstur. Denne vinterferien skulle faren på tur sammen med sine fire barn. (Kona ble hjemme for å passe både hund, hjem og jobb).

Vi ankom Gatwick mandag kveld, 120218, og denne gang tok toget oss til Novotel i Southampton. Den nye twisten i år var at vi skulle sjekke nærmere ut om disse såkalte «scums» var så ille som Pompey-fansen vil ha det til. Dagen etter ble det imidlertid lite tid til nettopp det, da vi tok toget til Portsmouth sentrum for å tilbringe dagen der fram mot avspark mot Blackburn på Fratton Park om kvelden.

Mens vi var i sentrum traff Aksel og faren på en dame som tydeligvis hadde lagt merke til at faren hadde på seg en Pompey-lue. Hun var selv Pompey-fan,  og lurte på om ikke Aksel hadde Pompey-lue? Det hadde han ikke, men viste med glede fram Portsmouth-genseren sin. Den fremmede damen responderte med at Aksel også trengte en lue, og lirket fram en til ham fra handleposen sin.

Vi ankom Fratton Park et par timer før avspark og var snare med å finne billettkontoret for å hente billetter til begge kampene vi skulle på. Der fant vi (som vanlig) Allison på billettkontoret. Jeg sa at jeg skulle hente billetter til både Blackburn-kamp og Southend-kamp. Da responderte hun kvikt og lurte på om jeg ikke var mr. Hope, eller nærmere bestemt «Bjart Hope», som hun uttalte det. Jeg ble mektig imponert etter den opplevelsen, og tenkte at jeg ikke ville fått den samme personlige mottakelsen i en hvilken som helst annen klubb. Billettene var sikret!

Før kampen fikk vi tid til litt shopping i Portsmouth Megastore. (Aksel handlet mest, og han fikk også framforhandlet kjøp av både hjemmedrakt og tredjedrakt. Vi fant setene våre i god tid før kampstart (South stand, nær Fratton End), for å få mest mulig ut av Portsmouth-kvelden. Konstanse, Aksel og faren gikk nedover for å komme tettere på spillerne som varmet opp. Der registrerte også Konstanse en mann som satt og leste i en bok mens han ventet på at kampen skulle komme i gang. Det ble lite lesing på oss.

Kampopplevelse og stemning var fortreffelig som vanlig. Blackburn var gode, og gjestenes spiller nr. 23, Dack, kunne med fordel blitt værende igjen på Fratton Park også etter kampslutt. Chaplin sin flotte utligning var en opptur, men sent i kampen kom nedturen, som førte til tap 1-2. Spenningen og opplevelsen ble imidlertid ikke nevneverdig ødelagt til tross for tap.

Etter nok en natt på Novotel Southampton, fikk vi noen timer til sightseeing/ shopping i Southampton sentrum. Ved en av shoppingsenterets butikker fikk Aksel virkelig prøvd ut rollen som hardbarket Pompey-fan, noe bildet nedenunder viser til fulle.

Deretter bar turen videre til shopping og sightseeing i London. Denne gang hadde vi for første gang fått skaffet oss «Oyster-card» til tuben, så da følte vi oss nesten som innfødte. Vi rakk også å få med oss to musikal-besøk: Den ene kvelden var vi alle på «Aladdin», mens den andre delte vi oss i to, hvor Gjertrud og Ellinor var på «Book of Mormons», mens Konstanse, Aksel og faren koste seg på «Young Frankenstein».

Southend – Portsmouth, 180218

Ny rekord! Tre av oss klarte denne gang å få med oss hele to Pompey-kamper på samme tur! Faren og Aksel gledet seg nok aller mest til godt trøkk blant nesten 2000 bortefans i Southend, en times togtur ut fra London sentrum, men smilet var også godt på plass hos Konstanse. De to eldste, Gjertrud og Ellinor, øvde seg i enda mer sightseeing og shopping i London i stedet for kamp.

Etter en kjapp titt i Southend spaserte vi opp til «Roots hall» (ca. 2km). Vi var tidlig ute, siden faren hadde en plan. Ved ankomst stadion fant han raskt en rutinert Southend-supporter som kunne fortelle både hvor bortelagets spillerbuss ankom, samt at den enda ikke var kommet. Tre nordmenn stod tålmodig og ventet inntil bussen ankom en god time før kampstart.

Spillerne kom snart ut av bussen, en etter en, mens Aksel og faren flittig tok bilder, og fikk ønsket dem lykke til med kamp. Vi var nok blant de mest ivrige, og vi kunne høre en godt voksen Pompey-supporter bak oss uttale «This is almost like the Premier League days! People are taking pictures!».

Før kampen fikk vi se Portsmouth-spillerne varme opp like I nærheten av oss. Det var godt trøkk i Portsmouth-supporterne lenge før kampstart, og vi hang oss mer enn gjerne med på «Play up Pompey, Pompey play up», eller andre sanger eller rop som runget godt over Roots hall. Til tross for god støtte fra bortesupporterne, skulle kampen i seg selv vise seg å bli rimelig begredelig. Southend gikk kjapt opp til en 2-0 ledelse, blant annet etter selvmål av Clarke. Evans utlignet til 2-1 like før pause, og vi øynet et lite håp. Men, det ville seg ikke, og kampen var nok i realiteten over når Thompson i tillegg fikk rødt kort etter en stygg takling. Kampen endte til slutt 3-1 til Southend.

Det var imidlertid god stemning og god humor i Pompey-fansen gjennom hele kampen. I en av sangene tilbød man seg blant annet å hjelpe Southend-fansen med å synge. (De var rimelig tause gjennom hele kampen). Når bortelagets keeper skulle ta utspark, kom det også artig lyd fra bortefansen. I tillegg fikk også en av Southends gode midtstoppere høre det når fansen sang «You are a fake Rio Ferdinand» (Spilleren het også Ferdinand, og lot seg tydelig provosere av Pompey-fansen).

Etter kampslutt ble det retur med tog til London, og sent dagen etter var vi tilbake i Norge. Takk for turen!

Ved neste anledning håper vi selvsagt på seier, men vi vil uansett også da behandle Portsmouth som om de fortsatt spiller i Premier League!

Play up Pompey!

Hilsener fra medlem 28 (Bjarte Hope) og medlem 84 (Aksel Hope)