Bjarte Hope var også denne vinterferien i England med sin familie. Og denne gangen med enda flere familiemedlemmer på Pompey-kamp enn tidligere.
Ny vinterferie og ny Portsmouth-kamp! Denne gangen med flere familiemedlemmer på kamp enn noensinne. Jeg klarte jammen å lokke med meg både kona, tre av fire unger (Ellinor, Konstanse og Aksel) og en utvekslingsstudent som bor hos oss dette skoleåret (Ethan). Gjertrud (eldstejenta) måtte stå over i år, da hun for tiden befinner seg i Utah som utvekslingsstudent. Ja, også i år ble Englandstur gitt som julegave til ungene.
Vi ankom Gatwick mandag kveld, 270217, og etter noen utfordringer med å få vår utvekslingsstudent med oss gjennom passkontrollen, kom vi oss på toget retning Portsmouth! sjekket inn ved Ibis budget, Fratton Park, omkring midnatt. Dette hotellet passer oss perfekt ved Portsmouth-besøk. Det ligger like ved stadion, og det er gode muligheter for både mat (KFC, McDonald`s, Subway og Tesco) og Portsmouth-shopping (Megastore) like i nærheten. Taxituren inn til sentrum tar i underkant av 10 minutter og koster kun 5-6 £.
Tirsdagen ble brukt til shopping i Commercial road, samt sightseeing/ shopping i området omkring Gunwharf. De av oss som ikke allerede hadde vært i Spinnaker tower, fikk selvsagt også dette med seg.
Omvisning på Fratton Park
Om ettermiddagen reiste fire av oss tilbake til hotellet for deretter å få omvisning på Fratton Park. Der møtte vi Roger Higgins, som ivaretok oss på flott vis. Spillerne hadde dessverre ikke ankommet kamparenaen på det tidspunktet, så de så vi ikke før de var på banen klar for kveldskamp mot Morecambe samme kveld. Vi fikk imidlertid anledning til å hilse på keeperlegenden Alan Knight, i tillegg til andre i støtteapparatet.
Kveldskampen ble selvsagt en kjekk opplevelse, til tross for den kalde vinden som stod på under hele kampen. Vi inntok setene våre en liten time før kampstart, da vi jo ville ha mest mulig stemning og opplevelse. Setene våre var på langsiden (South stand), like i nærheten av Fratton End, hvor det er mest liv i supporterne. Fra setene være hadde vi veldig god oversikt på mållinjen, men til tross for å sitte i et hjørne kunne vi greit følge spillet også på andre deler av banen.
I 1.omgang kom Portsmouth til hele 17 avslutninger, uten at det ga uttelling. Vi kunne med fordel hatt litt mer uttelling for alle sjansene vi skaper.
I pausen ble det et gledelig gjensyn med Paul Merson, som ble introdusert nede på gressmatta. Han fikk også sagt noen ord, hvor han viste stor begeistring og takknemlighet over våre trofaste og gode fans. Det var et populært gjensyn og applaus og tilrop lot ikke vente på seg!
2.omgang var nok noe mer jevnspilt enn 1.omgang, og Morecambe yppet seg også frampå ved noen anledninger. Cook foretok et superbytte midtveis i 2.omgang, da Naismith kom innpå. Like etter tok han med seg ballen og avsluttet med skudd til side for keeper og i mål. Det så komfortabelt ut, men jeg satt og håpet på et mål nummer to som aldri kom. Da ble det selvsagt skuffende når Morecambe klarer å utligne til 1-1 på en kontring like før slutt. Etter å ha fått oppleve tre Portsmouth-seiere på rad, ble «min personlige seiersrekke» dermed brutt med dette uavgjort-resultatet.
Ved siden av spillet på banen fikk vi også med oss litt action i Fratton End i 2.omgang, da det ble tumulter langt oppe på tribunen. Vi forstod ikke hva som hadde skjedd, men vakter kom strømmende til og tok med seg en mann ned fra stadion. Etter kampen kunne vi lese at det var en person som hadde vist fram sin røde og hvite bekledning (Les: Fargene til den største rivaliserende klubben, Southampton, gjerne omtalt som «Scum» blant Portsmouth-supporterne.) Dette må ha blitt gjort på en provoserende måte, da det også medførte tumulter med fans i området. Kona mente i tillegg å ha sett et stykk brennende skjerf blant fansen. Regner med at det var rødt og hvitt, så lenge det varte…
I løpet av denne kampen lot jeg meg imponere spesielt av Clarke og Linganzi. Clarke var solid i forsvaret, mens Linganzi arbeidet godt sentralt og var flink til å fordele baller til medspillere. Baker var også frisk innledningsvis, da han kom til avslutninger og fikk lagt inn fra kanten.
De største skuffelsene i mine øyne heter begge Doyle. Jeg synes at vår kaptein er veldig anonym på midtbanen, og skulle gjerne ønsket at jeg la mer merke til hans bidrag i løpet av kampen. Den nyinnleide spissen vår virket i lite målfarlig, noe som toppet seg når han upresset klarte å heade utenfor fra fem meters hold etter et perfekt innlegg fra kanten. Chaplin kom inn etter hvert og viste som vanlig friske takter. Jeg skulle også gjerne ha sett Whatmough innpå, men det ble dessverre ikke noe innhopp på ham denne kampen.
Onsdag formiddag gikk toget videre mot London og fire netter på Novotel Wembley. Vi fikk vår dose av både sightseeing og shopping. I tillegg fikk vi sett musikalen «Phantom of the opera» og tre av oss så QPR-Cardiff lørdagen. Sistnevnte kamp ble en nedtur i forhold til trøkk og stemning på Fratton Park. QPR vant for øvrig 2-1, men jubelen stod i hvert fall ikke i taket for min del, når jeg gjennom tekstoppdateringer kunne registrere at Portsmouth samtidig klarte å tape 0-1 hjemme mot Crewe.
I løpet av årets opphold i England var det også gledelig å registrere at sønnen min (se bilde av Aksel over) fikk et svært positivt forhold til klubben vår, noe som medfører at han i skrivende stund er blitt medlem nr. 87 i «Venner av Portsmouth»! Det inngår vel i farsrollen å kunne gi ham flere kampopplevelser med Portsmouth i England, så det kan ikke bli alt for lenge til neste gang.
Ellinor (Datter på 16 år) har fått høre fra både mor og far at det finnes et universitet i Portsmouth…… Skulle det bli til virkelighet, kommer vi mer enn gjerne på besøk!
Play up Pompey! Hilsener fra Bjarte Hope