Bjarte Hope fra Sola benyttet denne gangen anledningen til å kombinere jentetur til London med sine tre døtre og Cambridge-Pompey. Det var en suksess.

REISEBREV: Vi overlater ordet til Bjarte Hope – en av våre medlemmer som har levert reisebrev også flere ganger tidligere. Veldig bra, Bjarte! Vi husker på dere som leverer reisebrev i tilfelle det skulle oppstå kamper igjen der etterspørselen etter billetter er svært stor (for eksempel Wembley-kamper) 😉

Jentetur til London!

Mine tre døtre og jeg reiste på «jentetur» til London i skolens vinterferie, nærmere bestemt onsdag 180215 til søndag 220215. Bakgrunnen for turen var at de tre jentene fikk «London-tur sammen med far» som julegave. Julegaven inneholdt imidlertid en aldri så liten klausul: Lørdagen skulle faren styre, og valget hadde allerede falt på dagstur til Cambridge, i lang tid før julaften var der….

Oppholdet i London ble svært innholdsrikt, blant annet med følgende momenter: Shopping (hvor jeg til min store og positive overraskelse fant flere Portsmouth-effekter på sportsbutikken «Sports Direct»), sightseeing (Buckingham Palace, Big Ben, London Eye ++), «Madame Tussaud’s», «The London Dungeon», musikalen «The Lion King», «Hard rock café» og sist men ikke minst:

Cambridge-Portsmouth 2-6 , 21.februar 2015.

Dagen startet med en tidlig frokost på hotellet, før «tuben» førte oss til King’s Cross togstasjon. Direktetoget med avgang 10.14 brakte oss til Cambridge på 48 minutter. Etter en forholdsvis lang spasertur kom vi fram til sentrum. Her fikk vi sett oss litt omkring, i tillegg til å innta lunsj.

Møtte Chris Gibbs (supporterklubbens gode samarbeidspartner siden 1993)

Reiselederen (undertegnede) hadde gjort et noe slett forarbeid i forhold til å finne ut hvor stadion lå. Dette medførte at mannen i gata måtte spørres om veien. Det viste seg å være litt utfordrende. Overraskende mange hadde ikke peiling på hvor fotballstadiumet befant seg, enten de selv var fra byen eller ei. De som visste hvor stadion var, forklarte vennlig veien, og flere mente at det også kunne være en fordel å ta taxi…… Dette var vanskelig å oppdrive, og det ble i stedet nok en lang spasertur på oss. Dette gjorde samtidig at vi ikke var like tidlig oppe ved stadion som planlagt.

Avtalen var at Chris Gibbs skulle møte oss ved hovedinngangen. Når jeg ringte ham ved ankomst der, viste det seg at han kun var ti meter unna meg. Han hadde billettene klar! I tillegg fikk jeg også tildelt to tidligere programmer; det ene fra hjemmekampen mot Cambridge og det andre fra forrige hjemmekamp mot Exeter. Deretter bar det videre til «South Stand», hvor bortesupporterne holdt stand. På vei opp til setene måtte jeg stoppe opp litt for å kjenne på stemningen og betrakte spillerne i blått. De var allerede i full gang med oppvarming ute på en forholdsvis fin gressmatte. Jentene ville imidlertid finne setene, og jeg dro fram billettene og staket ut riktig kurs. Kursen ble imidlertid noe endret da en vennlig mann i blått forklarte meg at det var «free seating» denne kampen. Vi fant oss dermed 4 ledige seter omtrent på 8 rad, like til høyre bak det som skulle vise seg å være Jones sitt mål i 1.omgang.

Jones og Webster

Vi fikk studert Jones under oppvarmingen, og han ga et godt inntrykk. Han var også våken og stødig underveis i kampen, til tross for noen dårlige utspark som ga vertene noen innkast. Når spillerne etter hvert returnerte til garderoben for å gjøre seg klar for kamp, ble Webster værende igjen. Han foretok noen løp, og trente samtidig på mottak etter pasninger fra en trener. Både teknikk og høyde virket bra, og jeg håper at Webster har en god framtid i Portsmouth-drakt. Denne kampen ble det dessverre ikke spilletid på ham. Han virket også svært sliten og andpusten etter sine løpsøvelser, og endte til slutt opp med å stå og lene seg til egne knær, pustende og pesende.

Scoring etter to minutter

Kampen startet godt for Portsmouth, og Jed Wallace lurte seg forbi en forsvarsspiller og satte ballen til side for keeper og i mål, etter snaue to minutter. Da ble det godt liv i bortelagets 1400 tilreisende fans! Portsmouth spilte en veldig god 1.omgang, og Cambridge virket ikke å være en veldig stor trussel. Det ble dermed en liten nedtur når Cambridge utlignet i det 22.minutt etter en horribel tversoverpasning på egen banehalvdel, som ga Cambridge litt for mye spillerom. Tubbs la imidlertid raskt skuffelsen til side når han to minutter senere sendte Portsmouth i føringen på ny. Deretter virket det som om alt skulle gå vår vei, når Robinson og Tubbs etter hvert ga oss en 4-1 ledelse til pause.

Skiftet karakter etter pause

Kampen skiftet karakter etter pause. Cambridge var farlig frampå ved flere anledninger, og  vi hadde ikke samme kontroll på midtbanen som i 1.omgang. Etter at Cambridge fikk inn en utligning til 2-4 i det 54. minutt, fryktet jeg en stund at dette kunne gå feil vei. Vi holdt imidlertid stand, og betryggelsen var stor når Taylor sørget for å pirke inn 2-5. Det virket på meg som om det var en tunnel på Cambridge sin keeper, som nok ikke akkurat hadde sin største dag på fotballbanen. Fem minutter senere ble det nye jubelscener bak målet, når Tubbs fikk sitt tredje mål for dagen. Stillingen 2-6 holdt seg kampen ut.

Jubelscener ved Pompeys 5. og 6. scoring.

Takket fansen etter kampen

Robinson var sjef i midtforsvaret, og virket solid og sterk. Whatmough og Devera holdt seg stort sett henholdsvis til venstre og høyre for Robinson. Også disse spilte godt. De to unge vingbackene, Passley og Butler løp mye, og gjorde sitt for at vi fikk mange avslutninger i denne kampen. Dunne var mest synlig av de tre sentrale midtbanespillerne våre, og var flink til å vinne ballen. Wallace spilte etter min mening en veldig god 1.omgang, men var noe mer usynlig i 2.omgang. På topp synes jeg at Taylor og Tubbs hang godt sammen. Taylor var krigeren og tilretteleggeren, mens Tubbs i størst grad tok seg av avslutningene.

Etter kampslutt tok spillerne seg litt tid til å takke egne fans, før de etter hvert forsvant inn i garderoben. Innen den tid rakk Tubbs å få fatt i ballen, og satte inn sitt «fjerde» for dagen i det åpne målet, til vill jubel blant bortefansen!

På vei ut fra tribunen var det fortsatt liv i John Portsmouth Football Club Westwood. Han fortsatte å synge på det som virket å være en egenkomponert sang, til Cambridge sine vakters store underholdning. De sistnevnte var for øvrig både hyggelige og behjelpelige når vi gikk ut stadionporten og satte kursen videre mot togstasjon og retur til London. Under togturen sendte jeg en sms til Chris, hvor jeg takket for hjelp med billetter og håpet på et snarlig gjensyn. Chris responderte med at han gjerne kunne betale billett for meg, om min tilstedeværelse ville tilsi et likt resultat som i denne kampen……

Takk for kampen! Ja, vi er veldig godt fornøyd med kampvalget 🙂

Play up Pompey, Pompey play up!

Bjarte Hope, Sola