Etter å ha holdt med Pompey siden 92/93, fikk Joakim Ellingsen i 06/07-sesongen endelig oppleve en hjemmeseier på Fratton Park.

Kamp: Portsmouth-West Ham 2-0 – 2006/07-sesongen.

Endelig! For første gang, og jeg har hatt mange forsøk, skulle jeg få oppleve Pompey-seier på Fratton Park. Det var begynt å gå rykter i byen om at jeg burde holde meg unna Fratton Park ettersom Pompey aldri vant når jeg var til stede, men nå slipper jeg å ha på meg at jeg bringer ulykke 🙂

Sammen med tre gode kamerater dro vi fra Haugesund lufthavn til Stanstead fredag 13. oktober. Reisefølget var tre barndomskamerater fra Haugesund: Øyvind (han høye), Martin (han lyse) og Sten. Øyvind og Martin hadde tidligere vært med meg flere ganger og har etter hvert blitt glade i byen og klubben de også, selv om de ikke har gitt opp sine opprinnelige favorittlag. Sten var førstereisgutt, faktisk ikke bare til Portsmouth, men på fotballtur til England generelt.

Taxi

Vel framme på Stanstead fikk vi med oss bagasjen, alt gikk som planlagt. I motsetning til tidligere år da vi hadde tatt melkeruten: Flytoget fra Stanstead til Liverpool Street. Undergrunn fra Liverpool Street til Waterloo (det er ingen direkte linje, så en må skifte) og deretter tog fra Waterlott til Portsmouth & Southsea station, hadde vi denne gangen bestemt oss for å ta taxi rett til Waterloo. Vi var fire stykker og ettersom flytoget ikke er spesielt billig regnet vi med at det ikke ville bli særlig dyrere. Da vi kom oss i taxien på Stanstead ble vi så enige om å forhøre oss om pris rett ned til Portsmouth. Da han sa 215 pund ble vi raskt enige om å slå til.

Vi spurte pent om mulighetene for å kjøre innom en bensinstasjon og kjøpe noe mat og drikke til å kose oss med på turen ned. Han viste et skilt hvor det sto «No smoking og drinking», men kommenterte at siden vi så så hyggelige ut skulle vi få lov til å ta oss noen øl. Som sagt så gjort. Selv om turen var kjedelig med en del kø var vi alle enige om at det var langt mer behagelig enn den opprinnelige ruta.

Fredagskvelden på videre brukt på Southseas uteliv før vi returnerte til IBIS et stykke ut på natten.

Lørdag

Vi hadde en tidlig avtale med Chris Gibbs på Fratton Park så vi kom oss tidlig opp og var på plass til avtalt tid. Der fikk vi hentet billettene våre, den vanlige omvisningen på Fratton Park og handlet i Pompey Shop. Nytt fra denne rundens omvisning på Fratton Park var at garderobene var pusset opp og det samme var formannens kontor, rommene hvor sponsorer spiser før kamp og korridorene var pusset opp og hadde fått mange nye bilder på veggene. For første gang slapp også banesjefen oss utpå sleve gressmatta før kampen. Ifølge Chris måtte han være i usedvanlig godt humør den dagen, for det hadde aldri skjedd før.

For første gang fikk vi lov til å komme utpå selve gressmatta før avspark.

Etter at vi hadde shoppet og sett fra oss dro vi innom Kentucky Fried Chicken (ligger like ved Fratton Park) og fikk oss en matbit før vi skulle møte Jake Payne (Pompey-forfatter) og hans sønn. Sammen med dem skulle vi på Pompeypuben The Newcome og lade opp til kamp.

Viktig med litt mat i kroppen før vi skal lade opp til kamp. Her på Kentucky Fried Chicken, like ved Fratton Park.

Vi ble så med til The Newcome. Det var flere timer til kampstart, men puben var allerede ganske full. Blant dem som var der var John PFC Westwood. Han kom bort og pratet og fortalte oss en rekke røverhistorier fra da han var i Norge for å følge Pompey sommeren 1997. Da vi i tillegg spanderte en pint på han  ble han så glad at historiene tok helt av. En fin fyr 🙂

Sammen med John PFC Westwood på The Newcome.

Vi for deretter videre sammen med Jake. Jake har skrevet flere Pompey-bøker, og var i avslutningsfasen på ei bok om 6.57 Crew, Pompeys berømte hooligans som var beryktet på 80- og delvis 90-tallet. Han hadde derfor en rekke bekjentskaper i de kretser og ettersom det var West Ham vi skulle møte ville han introdusere oss for en tidligere West Ham-hooligan som visstnok var blitt nærmeste kjendisen etter diverse bøker. På veien til denne puben møtte derimot Jake på noen venner og vi stoppet på Milton Arms og koste oss der. Der var det overfullt (Tommy Arnesen, medlem, var visstnok også der inne et sted, men vi så han ikke), så vi ble stående på fortauet utenfor sammen med en del andre og ladet opp der (se bildet under). Tida gikk fort og ettersom vi skulle være tidlig ute på Fratton Park måtte vi si farvel før vi rakk å møte på denne West Ham-karen.

God stemning utenfor Milton Arms. Jake Payne helt til venstre.

På Fratton Park fant vi kjapt setene våre. Dessverre var det ikke plasser å få på Fratton End denne gangen så vi endte opp på den ene langsiden, men dessverre så nær cornerflagget at lyden fra Fratton End nærmest ble styrt forbi oss. Vi så bra dog og koste oss med kampen. En fullt fortjen seier hvor portugiserne på midtbanen (Mendes og Fernandes) var de som imponerte oss mest, men også James, Johnson, Primus, Campbell og innbytter Andy Cole var gode.

Actionbilde tatt fra våre plasser. Dette er fra 2. omgang og vi ser Pompeys forsvarsfirer ligger nesten snorrett.

Etter kampen gikk vi mot hovedinngangen hvor vi skulle inn for å møte Gary O’Neil for å overrekke han ei flaske norsk akevitt som bevis på at han var Venner av Portsmouths årets spiller 2005/06. På veien dit gikk vi forbi Fratton End og John PFC Westwood så oss. Fra toppen av trappene sang han «Norway, give us a song, Norway, Norway give us a song» til alles store fornøyelse, også vår 🙂 I stedet for sang fikk han derimot «a wave».

Mens vi sto og ventet i spillerbaren og ventet på O’Neil kikket vi litt på fotball på TV. Det gjorde også O’Neil da han kom. Han kom og tok oss i handa og sa et par høflighetsfraser. Vi ble så bedt av en fra klubben om å vente litt til klubbfotografen kom for å ta bilder av overrekkelsen. Dama til O’Neil kom forbi og spurte om han kom snart. O’Neil svarte «I’m coming in a minute.» Vi prøvde å samtale med O’Neil om Pompey og hans eget spill forrige sesong mens vi ventet, men han svarte kun med ett eller to ord og tittet videre på kampen. Skuffende! Da fotografen kom tok vi bildene, O’Neil tok oss i hånda igjen med ordene «Have a nice trip back» og så forsvant han. Å møte Stefanovic i fjor var således en langt hyggeligere opplevelse.

Gary O’Neil fikk prisen for årets spiller, men viste ingen glede eller smil av den grunn.

Etter det skuffende møtet med O’Neil dro vi hjem til hotellet for å slappe litt av. Vi hadde tilbud fra Tommy om å møte dem på en pub nå, men vi var dyktig slitne etter få timers søvn og fullt program hele dagen. Vi slappet derfor av en times tid på hotellrommet før vi ble hentet av Chris Gibbs. Sammen med han dro vi igjen til Southsea. Denne gangen for å besøke en utsøkt kinesisk restaurant. Vi koste oss med et herlig måltid før vi tok oss en runde i Southseas natteliv igjen.

Vi avsluttet kvelden med Chris med at vi gikk på Bar Blue (nattklubb), mens han dro hjem til kona. Vi hang litt i baren, men det var tidlig fortsatt og vi fant ut at vi ville ta en runde og se et par plasser til før vi avsluttet kvelden på nattklubb. Da vi returnerte like over klokka 2 fikk vi derimot beskjed om at de ikke slapp inn flere gjester etter klokka 2. Det hjalp ikke at vi hadde stempel og billett som bekreftet at vi hadde vært inne tidligere på kvelden. Vi hadde da også møtt på medlem John Magne og hans kamerat Christian. De kom selvsagt heller ikke inn. Dermed måtte vi noe skuffet avslutte kvelden tidligere enn planlagt, men i det minste hadde vi lært noe nytt.

Neste dag tok vi oss en tur til Gunwharf for å shoppe og spise litt før vi tok toget opp til London. Stor kø for å komme opp i dette nye tårnet de har bygget der, så det sto vi over.

På Gunwharf

I London ble det så en liten tur ut etter å ha tatt toget opp. Tidlig kveld dog ettersom flyet gikk hjem tidlig mandag morgen. Det var uansett en kjekk tur og vi gleder oss til å gjenta det neste tur. Nå har vi lært av Bar Blue-tabben og vi er samtidig enige om at langhelga må utvides med en dag i den ene eller andre retningen. Enten for å få med seg Pompey-trening fredagen eller for å få med seg kamp i London søndag/mandag.