Mathias Eide fikk både møte John Mousinho og se Pompey vinne mot Lincoln da han besøkte Fratton Park høsten 2023.

REISEBREV: Like før jul delte Joakim Ellingsen et reisebrev fra sin tur til Portsmouth i starten på sesongen. Det kan du lese her.

Årets siste innlegg her på pompey.no er et nytt reisebrev. Denne gangen er det Mathias Eide fra Notodden som deler sine minner fra høstens tur til Portsmouth. I likhet med Joakim har også Mathias planer om ny tur til våren.

Mathias sitt reisebrev

Det begynte å bli altfor lenge siden sist jeg så Portsmouth spille live. Helt tilbake til april 2017, sesongen da opprykket til League 1 ble sikret, da så jeg en 3-1 seier mot Yeovil på Fratton Park. Den gangen ble målene scoret av Gareth Evans, Kal Naismith og Jamal Lowe.

I 2020 hadde jeg billetter til cupfinalen mot Salford City, men kampen ble utsatt på grunn av Corona-epidemien. Det endte med at finalen ble spilt et år senere for tomme tribuner, og et tap i straffesparkkonkurranse.

Så nå var det på tide med en ny tur. Jeg reiste over med samboeren min denne gangen. Alt av billetter, hotell, fly osv. ble bestilt ganske spontant rundt midten av august, og vi var klare til å se hjemmekampen mot Lincoln 23. september.

Fredag

Turen startet tidlig på morgenen fredag 23. september, da Norwegian-flyet tok av fra Gardermoen rundt klokken 8 på morgenen. Flyet skulle egentlig ha gått enda tidligere, men det var litt forsinkelser.

Flyturen gikk til Gatwick, da min erfaring er at det er lett å komme seg videre til Portsmouth derfra. Selve flyturen gikk veldig fort, og plutselig var vi fremme i England. På Gatwick er det egentlig ganske oversiktlig etter at man har landet, man følger «exit»-skiltene helt til man kommer til togstasjonen.
Der kjøpte vi togbilletter på en automat og var klare til å kaste oss på neste tog som gikk sør mot Portsmouth.

Togturen gikk greit for seg, vi ble sittende på til siste stopp, Portsmouth Harbour. Det var fortsatt en stund til innsjekk på hotellet, Ibis, som lå rett i nærheten av Portsmouth Guildhall og en rekke universitetsbygninger. Mye av fredagen gikk dermed nede ved havna, hvor det ble både litt shopping og spising ved Gunwharf Quays.

Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet, begynte vi å lete etter et sted å spise middag. Valget falt på en italiensk restaurant som het Giuseppe’s, et stykke unna hotellet. Men maten var god og gåturen til restauranten gjorde at vi fikk sett mer av byen, og boligstrøk.

Det hadde vært en lang dag med mye reising, så resten av kvelden gikk til å slappe av og lade opp til kamp på Fratton Park neste dag.

Lørdag

Dagen startet ganske tidlig. I engelsk tid starter jo som regel lørdagskampene klokken 15.00, altså en time tidligere enn vi er vant med her i Norge, og det er mye som skal gjøres før kampstart.

Vi hadde som sagt hotell i nærheten av Portsmouth Guildhall, et lite stykke unna Fratton Park, men ikke så altfor langt. Planen var dermed å gå fra hotellet ganske tidlig, slik at vi fikk mye tid rundt Fratton Park.

Det var strålende vær denne lørdagen, så gåturen bort til stadion var veldig koselig. Vi fikk sett enda mer av byen på gåturen, blant annet mange sportsanlegg som jeg tror hørte til Universitetet i byen, blant annet rugbybaner og andre universitetsidretter.

Første stopp når vi kom frem til området rundt stadion var å besøke supportershopen. Her kjøpte jeg meg årets hvite bortedrakt, en retrodrakt med «South Coast Fiat» sponsoren, en caps og et kampprogram.
Ganske fornøyd etter handlingen på supportershopen så tok vi oss en matbit på KFC, som ligger rett over gata fra stadion.
Her handlet det om å spise raskt, for vi måtte nemlig rekke avdukingen av Jimmy Dickinson-statuen, som var noen timer før kampstart, inne på stadionområdet.

Det viste seg at det var veldig lurt å møte opp på denne avdukingen. Mens vi sto bak folkemassene som hadde samlet seg for å se statuen for første gang, så la jeg merke til to menn jeg kjente igjen. Det var nemlig John Mousinho og Richard Hughes som sto sammen, de ventet også på å få med seg avdukingen. Da gikk jeg rett og slett bort til Mousinho for å slå av en prat, og spurte om å få tatt et bilde. Han var veldig hyggelig, ikke i noe hastverk, og virket oppriktig interessert i å snakke med fansen.

Han syntes det var morsomt at det kom fans hele veien fra Norge, men lurte fælt på hvordan man endte opp som norsk Portsmouth-fan.

Avdukingen fant sted noen minutter senere, og statuen så veldig bra ut. Talene som ble holdt under avdukingen, blant annet av Alan Knight, var dog vanskelig å få med seg. Det var veldig lav lyd på høyttaleranlegget.

Neste stopp etter avdukingen av den nye statuen ble å finne seg en pub. Valget falt på en pub jeg ikke tidligere hadde vært på, men opplevelsen der var veldig bra, The Shepherd’s Crook. Puben lå bare en tominutters gåtur unna den ikoniske inngangen til South Stand på Fratton Park.

Puben bar tydelig preg av fotballklubben, med drakter hengende på veggene, og de forskjellige logoene til klubben opp gjennom årene kunne ses på rekke og rad på uteserveringen.

Nærmere og nærmere kampstart strømmet det til av fans som skulle på kamp, og det var lett å komme i prat med lokale, som igjen ble veldig interessert i å høre at vi var kommet helt fra Norge.

Så var det klart for match. Portsmouth tok imot Lincoln, som også hadde startet sesongen ganske sterkt. I midtuka før denne kampen vant Portsmouth 3-2 borte mot Barnsley, som var et veldig sterkt resultat. Med andre ord hadde jeg stor tro på at vi skulle fortsette den gode formen og få med oss en seier fra denne kampen.

Gjestene hadde den gamle Portsmouthspilleren Reeco Hackett med fra start, og selve kampen startet på verst tenkelige måte da han noterte seg en assist, og det sto 1-0 til Lincoln etter kun 5 minutter.

Heldigvis varte ikke Lincoln sin ledelse lenge, Paddy Lane utlignet få minutter senere. Det var bra at scoringen kom såpass fort etter at vi slapp inn 1-0, det var med på å roe ned både laget og fansen på tribunen.

Lincoln var ikke ufarlige, men etter 1-1 scoringen vil jeg si at Portsmouth hadde ganske god kontroll, og matchvinnerscoringen kom på overtid av første omgang, da Regan Poole sendte Portsmouth opp i 2-1 mot sin gamle klubb.

Det var godt å være i ledelsen til pause, og jeg var ganske optimistisk til at det skulle holde inn til seier.
Fra andreomgang var det ikke så mye å melde, det kom ikke flere mål, Portsmouth vant kampen og ledet League 1 når alle de andre kampene i ligaen var ferdigspilt. Veldig gøy å oppleve at supporterne runger ut med «we’re top of the league».

Stemningen blant fansen var naturligvis veldig bra, etter seier og tabelltopp. Fratton Park tømte seg ganske raskt etter kampslutt, og vi satt kursen tilbake mot hotellet.

Senere på kvelden endte vi opp med å spise på en hamburgerrestaurant i nærheten av hotellet, og igjen var vi veldig fornøyde med maten.

Resten av kvelden ble brukt på diverse puber, blant annet på «The Isambard Kingdom Brunel». Der var det helt fullt av folk, og mye sport på skjermer rundt omkring, både rugby og fotball.

Søndag

Søndagen var den siste dagen av turen, og mesteparten av dagen gikk til reising. For å få litt mer ut av dagen så våknet vi ganske tidlig på morgenen, og var raskt ute av hotellrommet. Dermed hadde vi en del timer som kunne brukes til å se mer av byen, før vi skulle ta toget fra Portsmouth til Gatwick, som hadde avgang rundt klokken 3.

Vi startet dagen med en lang gåtur, hvor vi etter hvert endte opp i «Old Portsmouth» og «Portsmouth City Wall». Der var det mye interessant å se på, og det var artig å vandre rundt i de gamle tårnene på muren der.

Vi spiste lunsj på et koselig sted som het «Spice Island». Det virket som en tradisjonell britisk restaurant, og fra restauranten var det god utsikt ut mot havet, og mot Spinnaker Tower og Gunwharf Quays.

Etter lunsjen satt vi kursen mot togstasjonen, og endte opp på en kafe i nærheten. Der viste de også fotball, og vi rakk akkurat å se kampen mellom Arsenal og Tottenham før vi måtte kaste oss på toget.

Togturen til Gatwick gikk veldig fint, men på selve flyplassen var det en del forsinkelser.
Det ble litt lange timer på flyplassen, men rundt midnatt var vi tilbake igjen i Norge etter en vellykket og fin helg i Portsmouth.

Det har alltid vært fine og morsomme opplevelser når jeg har tatt turen over til Portsmouth, så det frister alltid til gjentakelse.

Det blir ikke så lenge til neste gang, sammen med en kompisgjeng har jeg kjøpt flybilletter i april. Da er planen å få med seg hjemmekampen mot Shrewsbury i innspurten av årets sesong, hvor vi forhåpentligvis fortsetter å være helt i toppen.