Siste bind i trilogien «ta med egne barn som skal begynne på skolen til Fratton Park» er fullført for Torkil Risan.

REISEBREV: For tredje gang tok vår medlem nummer 2, Torkil Risan, med seg ett av sine barn til Fratton Park. Tradisjonen til Torkil er å ta med barna på Pompey-kamp på Fratton Park like før de begynner på skolen. Det viser også de to tidligere reisebrevene til Torkil:

SE OGSÅ: Reisebrev 19/20: Fortsatte sin fine familietradisjon

SE OGSÅ: Reisebrev 17/18: Lot sønn (6) få erfare Fratton Park

Vi gir ordet til Torkil:

Nå var det datter Fia som var reisepartner. Fotballinteresse: lav. Reiselyst: høy.

Det blir garantert ikke flere barn, men det kommer til å bli flere turer. Må bare finne et nytt og like catchy premiss som skolestart.

Turene begynner å få et deilig preg av tradisjon. Ustrabasiøs fredagsflytur til Gatwick, pittoresk togtur med Southern Railway (direkte-tog er favoritten) og proviant som ikke ville passert kostholdsekspert-testen. Denne gangen klarte vi å spotte to rever, men kun én hare.
Mon tro om revene har forsynt seg grovt siden forrige, hare-fyldige togtur?

Trygt sjekket inn på det brukbare, men merkelige tremannsrommet Ibis Budget har designet så kommer spørsmålet om middag: Blir det en dristig indisk? Blir det noe spennende fusion? En lokal fish and chips? Nei, det blir selvsagt McDonald’s. Alltid McDonald’s. Vi reiser på en seksårings premisser, tross alt.

Lørdagen

Lørdag morgen har også en viktig tradisjon. Bort til klubbsjappa og kjøpe et supporterplagg. Den nye, mintgrønne tredjedrakta kom akkurat i salg da vi var der, så det var et selvsagt valg. En drikkeflaske og en tekopp fikk vi også raska med oss.

Så var det en tur til Portsmouth Historic Dockyard. Storebror Helmer hadde skrytt sånn av Mary Rose-museet at vi måtte en tur innom der. Fortsatt et godt gjøremål på en dag i Portsmouth. Neste gang vi jeg imidlertid velge «HMS Victory», som også så ut som et bra sjøfartsmuseum å sjekke ut.

En is og en kaffe i sola ble det også tid til før vi måtte komme oss tilbake til Fratton-området.

Rett ved hotellet og stadion ligger en gedigen Tesco som alltid er like gøyal å besøke. Det er bare en svær butikk, men jeg liker å finne små varer som jeg ikke finner i Norge. Det ender alltid med at jeg kjøper en hel haug med engelsk godteri, som jeg tar med hjem til Norge. Det er derfor det ligger en Curly Wurly ved siden av meg når jeg skriver dette.

Etter en Tesco-basert lunsj så var det endelig klart for kamp. Forventningene var høye, snakket på vei inn på stadion fra de andre tilhengerne var selvsikkert, og vi var i godt humør.

Fia lærte seg fort både «Blue Army»- og «Play up Pompey, Pompey play up»-tilropene. Bortsett fra det så hadde hun nok med å komme seg gjennom chipsposen. Tidvis så hun faktisk litt på kampen også.

Fotballkampen trenger jeg ikke å komme med en inngående anmeldelse av. Det var skuffende lite som skjedde rett og slett.

Det viktigste jeg tar med meg fra seansen er at bjørne-maskoten Nelson er ubrukelig i mål. Han var keeper i pausen for noen ukrainske barn som var invitert av klubben (veldig hyggelig forresten), og alle ungene som skjøt scoret mål. Bare litt dårligere enn Kostas Chalkias, med andre ord.

Etter kampen fikk vi diskutert oss frem til et middags-kompromiss: sushi. En deilig spasertur ned til restauranten, Nara Sushi (anbefales), i ettermiddagssola og et tilfredsstillende måltid fikk oss i enda bedre humør.

Møtte Danny Cowley

Da vi kom tilbake så ville jeg gå en ekstra tur rundt Fratton Park. Jeg liker å tusle rundt der når det har roet seg litt etter kamp.

Da vi hadde gått rundt, og var på vei tilbake til hotellet så jeg Danny Cowley. Han kom gående med to jenter som spilte på laget til datteren hans. Vi måtte selvsagt gå bort til han.
Det var et skikkelig hyggelig møte.

Cowley var ekstremt imøtekommende og umiddelbart innstilt på å avse minutter, og virket genuint interessert i hva jeg tenkte.

Han beklaget at de ikke klarte å gi oss et mål i dag, og vi diskuterte litt hvorfor det virket så vanskelig å få den drepende gjennombruddspasningen til å sitte. Den nye spissen Scarlett var mange ganger i posisjon til å få en ball i bakrom han kunne løpe på, men pasningen kom aldri.

Det var også artig at Cowley med en gang han snakket om selve kampen, gikk litt inn i «nå snakker jeg med en journalist»-måten å formulere seg på. Hans favorittsetning må være følgende:

«We were very good against the ball». Han elsker å snakke om å være «against» ballen. Jeg er glad jeg fikk en «against the ball» av fyren sjøl.

Han stilte mer enn villig opp på bilder, spurte om Norge og virket oppriktig glad da jeg skrøt av hvor sympatiske både han og broren fremstår.

En hyggelig avslutning på en knall Portsmouth-dag, hvis vi trekker fra poengtapet.

Søndag var avreisedag, men vi rakk en tur til en lekepark ved Milton for å få utløp for den kortvarige energien som muffinsene, pannekakene og sjokolade-croissantene fra Ibis-frokosten gav.

Tog og fly hjem forløp på sedvanlig udramatisk måte, og vemodet over at nok et lite kapittel i livet var over kunne sette seg. Tre barn i skolealder, og én Pompey-kamp til under beltet.

Jeg gleder meg allerede til neste tur.