Torkil Risan tok med sin sønn, Falk (6), til Portsmouth for å se League One-fotball på Fratton Park i august.
Etter for mange år uten besøk på Fratton Park var det langt på overtid at jeg endelig kunne vende tilbake. Og denne gangen var det i følge med min eldste sønn på seks, Falk. Både venner og min egen samvittighet har lurt på om det er forsvarlig å sette sine barn i fare for å utvikle følelser for et lag som Portsmouth? Jeg synes det er greit.
Flyturen til Gatwick og den behagelige togturen ned til Fratton var rein idyll. Fin august-temperatur og såpass medgjørlige motstand, som Walsall så ut til å være, la heller ingen demper på humøret.
Ibis Budget
Ibis Budget er ikke noe Mekka for den kresne turist, men det er rett og slett den perfekte løsningen for en helgetur til Portsmouth hvis du ikke skal svi av for mye penger.
Rett ved stadion, kort spasertur til togstasjonen, svært vennlige ansatte og helt enkle, men greie rom.
Frattons mange hurtigrestauranter kompletterer også bildet av et område du besøker kun for å fylle dine basisbehov: sove, spise og se Portsmouth.
Etter en tur innom Pompey Shop for å kjøpe den nye drakta til Falk og noe diverse rall til småsøsknene, samt en tur innom det tyngste Arcademiljøet i byen var det endelig på tide å dra til stadion.
Joakims kontakt hadde skaffet oss flotte billetter ved midten av banen i en familievennlig del av stadion på South Stand.
Dårlig kamp
Kampen var dessverre ganske dårlig, sett med blå øyne. Jeg har sett Pompey spille bedre både i League 2 i fjor, og i andre kamper denne sesongen. Walsall tok fortjent ledelsen, men vi fikk kriget til oss en straffe og presset sånn brukbart på for et vinnermål som aldri kom.
Trebarnspappaen foran oss på tribunen klarte heller ikke å styre sin irritasjon på den elleville jubelen Falk og jeg gjennomførte etter utligninga, noe som var litt rart og uvant. Ellers var stemningen god rundt oss på tribunen. Det var tydeligvis mange som hadde sesongkort rundt oss, fordi alle snakket med alle (bortsett fra oss). Det mest imponerende som skjedde på Fratton Park denne lørdagen var mengden mat og godteri paret ved siden av oss klarte å sette til livs på 90 minutter pluss 15 minutters pause. Jeg har i hvert fall aldri sett maken.
Etter kampen fant vi endelig (for meg) et matsted som lagde sakte-mat, og vi kunne spise i fred og ro sammen.
Underholdende drosjeturer
Jeg kommer også til å huske de tre meget underholdende drosjeturene fra denne turen. Jeg er ingen stor drosjesjåfør-prater, men i Portsmouth var jeg generelt opptatt av å høre hva de trodde om det ene og det andre.
Her er drosjeturene kort oppsummert i prioritert rekkefølge hvor plass 1 var den beste drosjeturen:
3: En svært blid og hyggelig mann fra Portsmouth la ut om hvor mye han elsket Norge, det norske folk og hvor skeptisk han var til Storbritannia om dagen.
2: En seriøs, men smart og reflektert rumener akket seg over avskogningen i Romania og om hva den gjør med dyrene han pleier å se i de rumenske skogene som ulv og bjørn
1: En jovial og morsom ca. 30-åring fra Portsmouth som jeg hadde en svært følelsesladd (for begge parter) mimresekvens med om Pompeys opp-og nedturer de siste 15 årene. Han var ekstremt fascinert over at jeg hadde reist fra Norge for å se Pompey og at jeg (bortsett fra dere gærninger) var ganske alene som supporter i Norge. Han ble rørt, fikk gåsehud og skulle fortelle alle sine venner Min Historie, som han kalte det.
Etter å ha fulgt Portsmouth siden tidlig 90-tall var det stort å ta med sin egen sønn til byen for å se dette laget. Det er rart, men denne tilfeldige byen og fotballaget har jo blitt en stor del av livet mitt. Når mine to andre barn blir seks år skal de også bli tatt med på den samme reisen som Falk fikk nå. Men jeg håper jeg også får til å dra oftere på kamp i årene som kommer.
