I sjuende forsøk vant Venner av Pompey for aller første gang sin gruppe i supportercupen.

AV: HÅVARD MYHRE

SUPPORTERCUPEN: Håvard Myhre var som vanlig lagleder og kaptein. Her er hans oppsummering av årets supportercup:

Da var det på tide å snøre på seg fotballskoene og trekke på seg den vakre blå drakta vår igjen. For sjuende gang stilte vi lag i supportercupen, og dette var sjette gang for min del. Jeg tok rollen som kæpt’n og lagleder, mens jeg delegerte manager-/trenerrollen over på Trond og Tom.

Like sikkert som at Liverpool alltid klarer å rote bort seriegullet på egenhånd, så våknet vi til knallblå himmel og stekende varme dagen vi skulle spille supportercup. Jeg var litt nervøs i forkant om vi skulle bli mange nok denne dagen, men vi endte opp med totalt elleve spillere.

Vi startet dagen med kamp mot Cheltenham. Det startet veldig tregt for vår del, og ballen ble spilt fram og tilbake uten at noe skjedde – helt til en Cheltenham-spiller fikk lov til å gå litt for lenge mot kassa vår upresset og la ballen pent i kassa, bak en (selvfølgelig) sjanseløs Myhre i mål. Bortsett fra dette målet hadde de kun ett skudd mot mål totalt i hele kampen.

Heldigvis klarte målgarantisten vår Tom Hagen å lirke inn ei utligning 3-4 minutter senere etter en genial pasning fra Roger, og dermed endte det i år som i 2012 uavgjort i dette rene League Two-oppgjøret. Litt kjedelig egentlig, for det skulle vise seg å bli Cheltenhams eneste poeng denne dagen.

Burnley i kamp 2

Kamp nummer to var den vi var mest spente på, da Burnley var det laget vi så på som vår rival til å gå videre fra gruppa vår. Det var egentlig ingen grunn til bekymring. For dette var i bunn og grunn den beste kampen vi spilte denne dagen.

Vi gikk hardt ut etter ordre fra manager Tom Hagen og ordna fort 1-0 ved scoring av Hans Joachim. 2-0 kom minutter etterpå ved scoring av Anders Bakken Kristiansen, og vi kontrollerte kampen fullstendig i ca 17 minutter – helt til undertegnede på mirakuløst vis klarte å slippe inn ei lompe uten sidestykke mellom bena sine, og sørget på egenhånd for at Burnley klarte å redusere til 2-1.

Dette ga sutrende Burnley-spillere blod på tann, og de klarte å presse oss litt tilbake de resterende minuttene av kampen uten å skape noe mer enn en ufarlig corner. Kampen ble blåst av og vi spilte vår sjette kamp på rad i supportercupen uten å tape.

Sikret gruppeseieren

Mellom kamp nummer to og tre var det duket for oppvisningskamp mellom et sammensatt lag bestående av spillere fra forskjellige klubber mot et tynt TV2 -ag. Jan Henrik Børslid fra tv2 var i alle fall ikke optimist i forkant av kampen. Bekymret for både formen og at de hadde litt få spillere, og de så seg nødt til å låne en spiller. Kampen der tror jeg endte 0-0 og TV2 tapte til slutt på straffer.

Vår kamp nummer tre – mot Blackburn – var litt verre. Vi visste at vi ville vinne og gå videre fra gruppa vår med seier mot Blackburn 2, og det preget oss i en liten grad. Bena var tunge, vi var litt slitne i solsteika og vi fikk egentlig ikke til noenting.

Blackburn skapte heldigvis ikke så mye de heller, helt til ballen plutselig landet i bena til en av spillerne deres som sto helt alene fire meter fra målet vårt. Blackburn-spilleren så veldig overrasket ut, og rakk så vidt å fyre av et skudd som Myhre redda på et eller annet vis.

I denne kampen så må det nevnes at vi hadde to kjemper i forsvar. Roger Arnesen og Kim Berg gjorde virkelig en heltemodig innsats og ryddet opp alt som kom!

Etter 15 målløse minutter, så løsnet det for vår del. Vi fikk sendt ballen forbi Blackburn-keeperen etter scoring av Kristian Hustveit, og minuttet etterpå ble Hans Joachim dratt ned i feltet av en frustrert Blackburn-spiller som med dette skaffet oss ei straffe og seg selv et rødt kort (jeg så ikke situasjonen, og tør ikke si om det var fortjent eller ei). Roger Arnesen tok uansett ansvar og banket inn 2-0 til vår store lettelse.

Dommeren blåste av og vi kunne konstantere at gruppeseieren var vår pluss at vi nå hadde spilt sju kamper på rad uten tap i turneringen!

Møtte Leeds i sluttspillet

Fornøyde tuslet vi av banen, og undertegnede påsto at det ikke hadde skjedd før at vi hadde klart å gå videre fra gruppespillet. Dette viste seg å være feil, da 2003-laget tok seg videre etter å ha blitt nummer to i gruppa si. Vi får være stolte av at det var første gang vi vant gruppa vår i stedet 😉

Tiden gikk og det var en spent gjeng som ventet på trekningen av åttedelsfinalen. Jeg personlig håpet at vi ikke trakk lag som Man Utd 1 eller Tottenham 1, da dette var lag som hadde vunnet 10-0 og 13-0 tidligere på dagen. Vi fikk Leeds 1 i stedet og så oss fornøyde med det – spesielt da vi fikk høre at gutta i Leeds var strålende fornøyd med sin trekning for de mente at de hadde trukket det dårligste laget. Dette ga oss litt motivasjon i de ganske så slitne bena våre frem mot kampen.

Kampen startet, og vi hang greit med. Leeds var langt ifra noe bra lag, og var i grunn mer opptatt av å klage over alt og ingenting enn å spille fotball. De klagde så mye at vår faste dommer for dagen, som jeg ennå ikke hadde hørt si et kløyva ord, stoppet opp og kjefta tilbake mot Leeds-benken flere ganger.

Kampen bikket frem og tilbake, og vi fikk et frispark i farlig posisjon. Hans Joachim stilte seg opp og fyrte av gårde en suser som gikk inn via nakken til Tom. Deilig å se Leeds spillerne falle ned på knærne i fortvilelse mens de reiv seg i håret.

Men Leeds hadde mye mer futt i beina enn det vi hadde, og de fikk enda mer fart i seg da vi var uheldige og scoret et selvmål ved Roger (ikke noe han kunne gjort med det), og minuttene etter klinka de ballen opp i hjørnet til 2-1. Etter dette falt vi sammen og ga opp. Vi klarte å score enda et selvmål av Kim før de til slutt – på et nydelig frispark – fastsatte sluttresultatet til 4-1.

Jubileum neste år

Så da endte supportercupen 2014 for vår del der. Veldig synd, for jeg tror vi hadde tatt Leeds dersom vi ikke hadde vært uheldige med disse selvmålene. Men det var uansett en fantastisk innsats av alle mann denne dagen! Deilig å kunne vise at Pompey fremdeles er her, og at vi klarer å bite fra oss.

Selv om det var kjipt der og da, må i alle fall jeg innrømme at det var godt å kunne dra hjem. Sola og varmen hadde gjort sitt med meg denne dagen, og jeg hadde ikke mye krefter igjen da jeg satte meg i bilen solbrent og svett på vei hjem. Gradestokken viste, da jeg satte meg inn i bilen, 35 grader, så det var ikke akkurat kaldt denne dagen 😉

Nå er det bare å glede seg til neste år! Kanskje vi er så heldige å få se noen nye ansikter da? Neste år feirer supportercupen 25 år, og de lover at det vil bli markert! Så her er det bare å bli med!

Takk til alle sammen!

Vi sees!