Reisebrev 04/05: Veldig nært møte med spillerne

Etter å ha sett Pompeys siste hjemmekamp i 04/05-sesongen fikk Joakim Ellingsen og Øyvind Velde et svært nært møte med spillerne.

Kamp: Pompey-Bolton 1-1, 2004/05-sesongen

Dette reisebrevet ble skrevet like etter hjemkomst i mai 2005. Her følger det slik det ble skrevet den gangen:

Selv om ikke kampen ble den store opplevelsen var det kjekt å få møte flere av spillerne på nært hold – veldig nært hold.

Sammen med min gode kamerat Øyvind Velde tok vi fly fra Haugesund til Stanstead. Det ble den «vanlige» melkeruta sørover fra Stanstead. Flytog til Liverpool Street Station, undergrunn derfra til Waterloo station og så tog ned til Portsmouth.

Kampdagen

Etter en tur ut i Portsmouth fredag kveld dro vi tidlig av gårde til Artillery Arms for å ta oss et par pints med andre Pompey-supportere lørdag formiddag. Ettersom vi skulle dele ut pris til Dejan Stefanovic for årets spiller-vinner i supporterklubbens kåring måtte vi derimot være tidlig på plass på Fratton Park. Vi forlot derfor Artillery Arms i det det begynte å bli folksomt. De vi snakket med der var derimot svært begeistret for å høre om vår supporterklubb og restopplaget på siste medlemsblad ble lagt igjen i puben til nysgjerrige fans.

Ettersom dette var sesongens siste hjemmekamp var ikke vi de eneste som skulle dele ut pris. Vi var derimot de eneste som ikke hadde en form for pokal som premie, vi kjørte med norsk akevitt påklistret en etikett som fortalte at Stefanovic var vår årets spiller. Vi hadde også med ei flaske til Yakubu, som var vår årets spiller sesongen før. Han skulle få den litt forsinket. Den fikk vi derimot beskjed om å vente med å levere til Yakubu til etter kampen. Før kampen, på gressmatte, skulle kun denne sesongens utmerkelser deles ut.

Vi ble så tatt med til indre bane sammen med representanter fra andre supporterklubber. Der sto vi og ventet nesten en time mens vi så på oppvarmingen til lagene, juniorlaget til Pompey ta en æresrunde for å ha vunnet sin serie (bildet under) og andre supporterklubbers utdeling. Vi var de siste som delte ut. Da vi ble ropt opp var alle andre spillere gått i garderoben. Stefanovic sto igjen med oss, vekslet noen høflighetsfraser og ble tatt bilde av før han også løp i garderoben. Vi ble så geleidet over banen, av noen vakter, bort til Milton End hvor vi hadde våre plasser.

Etter at Stefanovic hadde fått sin flaske (bildet under) var det tid for å følge kampen, som ikke hadde noen betydning for Pompey ettersom plassen var sikret. Det kjipe med å sitte på Milton End er at det er stedet med dårligst trøkk. Det er mange som ellers ikke går på kamp som sitter der og hva gjelder synging er det minimalt. Vi satt forholdsvis langt framme så vi kom tett på det som skjedde på vår side, men da Yakubu scoret vårt mål foran Fratton End føltes det så langt unna at jeg den dag i dag ikke vet hvordan han scoret.

Etter kampen, som var en forglemmelig affære som endte 1-1, gikk Pompey-spillerne en runde rundt banen for å takke for støtten i sesongen som var gått (se bildet under).

Høydepunktet

Selv om det var kjekt å få møte Stefanovic ute på matta før kampen, skulle det bli en større opplevelse å få dele ut premien til Yakubu. Vi møtte en eldre mann ansatt i klubben ved navn Roger på avtalt sted etter kampslutt. Han fant fram akevittflaska vår, som han hadde tatt vare på under kampen. Han sa så at vi skulle følge etter han og satte av gårde forbi alt som var av vakter. Vi gikk inn i gangen ved garderobene der Sky Sports intervjuet manager Perrin (bildet under) mens vi passerte han så tett at vi kunne tatt på han. Flere vakter stoppet Roger og lurte på hvem vi var, men Roger bare svarte at vi var med han. Da var alt greit.

Roger gikk så inn i Pompey-garderoben, fortalte hvem vi var og slapp oss inn. Så var vi plutselig inne blant Pompey-spillerne like etter kampslutt. Noen var i dusjen, andre sto nakne og tørket seg eller var fortsatt i kampdrakt mens de pratet med medspillere. Vi slo oss ned med Yakubu. Han var en mann av ytterst få ord, men smilte og virket fornøyd med utmerkelsen. Cissé satt ved siden av han og spurte om vi ville at han skulle ta et bilde. Det sa vi selvsagt ja til. Selv om bildet ikke ble særlig vellykket (se under), er det verdt å ta vare på.

Etter at bildet var tatt kom Stefanovic bort. Han kjente oss igjen. Han tok oss i hånda nok en gang og takket for premien. Han lurte på hvor sterk den var. Da vi viste på flaska at den holdt sine 40 % smilte han og blunket lurt.

Etter å ha sagt farvel til Stef tok vi turen ut i baren. Der kom spillere og trenere fra begge lag etterpå. Jeg fikk en del av dem til å signere programmet mitt, deriblant Joe Jordan. Da vi skulle gå ut av stadion ble jeg plutselig oppmerksom på at Milan Mandaric skulle forlate Fratton Park han også. Jeg gikk etter han for å hilse på og fikk stukket hodet mitt inn vinduet hans (bildet under). Han signerte programbladet mitt mens jeg takket han for alt han har gjort for Pompey. «It’s been a pleasure», smilte Mandaric og kjørte av gårde.

Som vanlig ble det en tur på byen lørdag kveld. Dagen etter var det så klart for avreise til London. Der hadde vi bestemt oss for å se Arsenal-Liverpool. Dette var sjansen til å se kamp på Highbury før den ble historie. Vi hadde ikke billett, men dro til Highbury halvannen time før kampstart. Svartebørshaiene skulle ha 200 pund per billett, men da vi 45 minutter før kampstart hadde de nede i 100 pund slo vi til. Vi kunne sikkert fått det ned i 70-80 pund om vi hadde ventet en halv time til, men vi betalte heller noen ekstra hundrelapper for å komme oss inn litt tidligere.

Kampen endte 3-1 til Arsenal og var en grei nok opplevelse, selv om det ikke var nerve i kampen her heller. Det meste var avgjort også i toppen av tabellen. Vi kunne likevel konkludere med nok en vellykket fotballtur, med garderobebesøket på Fratton Park som det selvsagt høydepunktet.