Reisebrev 95/96: Til Portsmouth på egen hånd

Reisebrevet som presenteres nå er fra en tur som ble gjennomført for nærmere 14 år siden. Joakim Ellingsen dro denne sesongen på sin andre Pompey-tur, og for første og hittil eneste gang – helt alene. Bekjentskap var gjort i Portsmouth dog, så ensom ble jeg ikke.

Kamper: Watford-Pompey 1-2, Pompey-Sheffield United 1-2 1995/96-sesongen

Jeg fikk installert meg på et pensjonat og hadde det bra der gjennom påskeuka. Hvor det var eller hva det het huskes ikke nå 14 år senere, men det var ganske gjennomsnittlig standard.

Kampene jeg fikk med meg var bortekamp mot Watford først. Da fikk jeg sitte på familien Kneller som kjørte opp fra Portsmouth. Dette var andre gang jeg reiste på bortekamp med Pompey, og også denne gangen ble det seier. Pompey vant 2-1 etter at Andy Awford (!, for han scoret aldri) hadde scoret det ene målet. Videre husker jeg fra kampen at det ble sunget «Down with the Luton» til Watford underveis, og det mot slutten av kampen ble ampert. Noen Watford-supportere stormet plutselig fra sin tribune bak mål over til Pompey-fansen og ti rader foran meg var jeg vitne til noen fulltreffere med knytteneven fra begge lags supportere før vakter fikk ordnet opp. Etter kampen sto en del Watford-fans og ventet på Pompey-fansen og vi fikk da politieskorte bort fra stadion.

Før det var klart for seriekamp på Fratton Park, fikk jeg også med meg en reservelagskamp mellom Pompey og Ipswich. Det jeg bet meg merke i fra lagoppstillingene der i etterkant var at jeg fikk sett unge Kieron Dyer i aksjon for Ipswich-reservene da, selv om jeg ikke bet meg merke i han underveis. Mannen dere ser på bildet til høyre er Martin Hinshelwood som var trener for Pompeys reservelag på denne tiden. Hans sønn Danny fikk forøvrig også noen førstelagskamper for Pompey. På bildet fikk unge Ellingsen Hinshelwood til å posere på innbytterbenken før kampstart.

Mitt første tap

Så var det tid for seriekamp på Fratton Park igjen. Denne gangen ble det dessverre tap. Sheffield United, med Roger Nilsen på venstrebacken, vant 2-1. Dermed fikk jeg mitt første tap live. Som bildene under vil vise så Fratton Park ganske annerledes ut da enn hva den gjør nå. Legg spesielt merke til Fratton End.

Etter kampen fikk jeg igjen komme i player’s lounge. Denne gangen hadde jeg med meg medlemsbladet «Portsmouth-supporteren» og var sikkert plagsom som få for Pompey-spillerne som ville kose seg med noen pints etter kampen. Jeg fortalte om supporterklubben, medlemsbladet og fikk enkelte av dem til å posere med medlemsbladet. Stort sett var de hyggelige og positive, men jeg husker fortsatt en spydig bemerkning fra Robbie Pethick av alle, samt at Paul Walsh nektet å la seg avbilde sammen med et blad. Alan Knight overtalte han derimot til å gjøre det (se bildet til høyre).

Før jeg dro hjem til Norge, kjørte Chris Gibbs (som fortsatt er en god støttespiller i Pompey for alle medlemmer av Venner av Portsmouth) meg innom en del baner i London samt at vi tok en omvisning på Wembley. En fin tur for en fersk Englandsfarer.