Reisebrev 93/94: Joakims første Pompey-tur

Påsken 1994 var Joakim Ellingsens første tur til Portsmouth. Etter å først ha reist med buss fra Portsmouth for å se Pompey slå Leicester 3-0 borte på Filbert Street, ble det 2-2 hjemme mot Millwall i hans første kamp på Fratton Park. Dette var i 93/94-sesongen med Jim Smith (bildet) som manager.

Kamper: Leicester-Pompey 0-3, Pompey- Millwall 2-2 1993/94-sesongen

Etter å ha startet supporterklubb for Pompey sesongen før, var det på tide å komme seg over for første gang. En av de jeg hadde fått kontakt med gjennom en annonse i kampprogrammet til Pompey, var Ruth Kneller. Hun og familien hennes (se bildet under) var med og holdt meg oppdatert på Pompey gjennom brev og avisutklipp sendt jevnlig over Nordsjøen. De var også så vennlige at de lot meg og mitt reisefølge Lars Håvik få overnatte hjemme hos dem denne påsken.

Sammen med dem tok vi bussen til Leicester for å se bortekampen på Filbert Street (se bildet under). Leicester var på den tiden et av de bedre lagene i daværende 1. divisjon og det ble sett på som en svært vanskelig bortekamp. Leicester var også laget som hadde slått Pompey i play-offen sesongen før. Men min første Pompey-kamp kunne ikke blitt bedre. Paul Hall scoret nesten med en gang kampen var i gang og det endte med herlige 3-0. Etter kampen ble vi geleidet rett i bussen og kjørte hjem til sørkysten igjen, men det var en stor opplevelse.

Før jeg skulle få min første kamp på Fratton Park ble det en guidet tur rundt på Fratton Park. Etter at omvisningen var ferdig fikk vi beskjed om at manager Jim Smith gjerne ville ha oss opp på kontoret sitt. Han hadde hørt at det var norske Pompey-fans på besøk og ville hilse på. Smith var vennligheten selv og vi ble sittende og prate fotball på kontoret hans i nærmere 45 minutter. På slutten av samtalen stilte han også opp på bilder med oss (se bildet øverst). På bildet under ser dere utsikten fra kontoret hans. Det er mot Fratton Park, men med store stillas i veien.

I løpet av påskeuka ble det også litt tid til å bli kjent med byen. Dette var Gunwharfs tid så det ble shopping i Commercial Road. Der var også det som den gang ble beskrevet som den beste Pompey Shop’en. Det ble også turer langs stranda, gamlebyen og i nabolaget til familien Kneller. Her ble det også et par fotballkamper i gata med Ruths lillebror Andy og hans guttegjeng. Forøvrig møtte jeg på Andy da jeg var over i Portsmouth påsken i år (15 år senere). Nå er han dørvakt på de mest populære nattklubbene på Gunwharf.

Når det gjelder selve kampen på Fratton Park, ble den en aldri så liten nedtur etter den fantastiske Leicester-kampen. Det var kun teori som kunne gi Pompey en play off-plass denne sesongen, men det lille håpet om en fantastisk sesongavslutning – som ble tent på Filbert Street – forsvant med skuffende 2-2 hjemme mot Millwall. Da var det en større opplevelse å få komme inn i Players’ Lounge etter kampen. Jim Smith ville egentlig gi oss gratis billetter til Millwall-kampen, men da han hørte at vi allerede hadde kjøpt sørget han for at vi i alle fall fikk oss inngangspass til spillernes bar etter kampen. Å få møte spillere som Paul Hall, Alan Knight og Alan McLoughlin var stort. Sistnevnte møtte vi også før kampen da vi delte ut en pris som årets spiller til Macca ute på gressmatta kort tid før avspark.

Foruten de to Pompey-kampene fikk vi med oss to kamper i London i løpet av påsken. På Selhurst Park, hvor Wimbledon spilte sine hjemmekamper den sesongen, så vi titteljagende Blackburn tape 4-1 for Wimbledon, mens vi så QPR tape hjemme for Leeds på Lofthus Road. Da sto vi bak det ene målet sammen med de ivrigste QPR-supporterne. Midt i kampen stormet nesten alle rundt oss banen for å protestere mot eier av klubben. (se bildet under). Jeg og Håvik var to av svært få som ble stående igjen.

Min første Pompey-tur endte altså med totalt fire kamper. To Pompey-kamper som til sammen ga fire poeng. Manager Jim Smith tok seg tid til en prat med oss på sitt kontor og ga oss innpass til spillernes bar etter kampen. Mange store opplevelser for en tenåring fra Norge. Min interesse og støtte for klubben skulle ikke bli mindre i årene som kom.