AV: JOAKIM ELLINGSEN
SUPPORTERCUPEN: Dessverre kom det tre forfall kort tid før turneringen, og dermed endte vi opp med kun sju Pompey-spillere. Vi hadde i tillegg managerne Luke og Trygve, men de var skadet og måtte nøye seg med å følge Pompey på sidelinja.
Håvard og Alf Rune stilte sporty sine leiligheter til disposisjon som overnattingsplass for tilreisende Pompey-spillere. Dermed fikk Magnus (som kom fra Gøteborg, flyttet dit nå fra Finland), Joakim og Torgeir (de to sistnevnte kom fra Haugesund) overnatting.
Sosiale pints
Vi ble enige om å møtes til noen sosiale pints fredag kveld. De som stilte her var Duncan (som måtte i bryllup i England dagen etter), Alf Rune, Håvard (med dama), Magnus, Torgeir og Joakim. Vi ble kjent og fikk festet ansikt og kropp til navnene vi tidligere kjente fra nettet.
Her er gjengen på vei hjem fra Andy’s etter å ha blitt kjent fredag kveld. Fra venstre: Duncan, Torgeir, Håvard, Alf Rune, Magnus og dama til Håvard.
Lørdag morgen var avtalen at vi skulle møtes på Voldsløkka ca klokka 9. Dessverre kom de fleste så sent at de knapt rakk åpningskampen mot Tottenham 2. Vi var faktisk bare seks spillere til kampstart, og spilte derfor en del av kampen med én mann i undertall før Luke Moynahan og 13 år gamle Asbjørn Wohl kom (fra Horten). Asbjørn fant kjapt sin plass på venstrekanten, men selv om han og resten av Pompey-gutta kjempet for den blå drakten kom vi aldri inn i kampen etter å ha vært hardt presset i starten. Tottenham 2 vant 1-0 uten å imponere noen.
I pausen fram til neste kamp (mot WBA, som hadde tapt 3-0 for Everton i sin første kamp) tok Trygve en gjeng av oss med til en Kiwi-butikk i nærheten for å handle lunsj. Samtidig dukket Håvards kamerat Christian opp for å hjelpe oss. Foran WBA-kampen var troen på seier stor og managerduoen Luke/Trygve instruerte spillerne til blant annet økt innsats og bedre press på motstanders ballfører. Vi tok ledelsen 1-0 ved Joakim, men få minutter før slutt mistet vi seieren da WBA fikk utligne. Keeper Torgeir gjorde en meget god redning, han tok også returen, men returen på returen ble satt i nettet. Dermed 1-1 og vi var i realiteten utslått.
I siste kamp ventet Everton. De hadde vunnet begge sine kamper 3-0, men det skulle vise seg at vi var det laget som ga dem best motstand. Igjen slapp vi inn et unødvendig mål, men vi presset på og i de siste ti minuttene (vi spilte 1 x 20 min) hadde vi flere gode muligheter til utligning. Det endte derimot med tap 1-0, og dermed endte vi sist i gruppa. Vi får trøste oss med at vi viste spillemessig framgang og at vi av flere av motspillerne fikk høre at vi hadde vært deres beste motstander i gruppespillet.
Laget som spilte var stort sett slik: Torgeir i mål, Alexander på høyre vingback, Asbjørn på venstre vingback, Alf Rune som forsvarsspiller, Joakim som midtbanespiller, Christian som midtbanespiller, Magnus som vingback og spiss og Håvard som spiss. Trygve fant foran siste kamp ut at han var villig til å ofre sine skadde tær for å få debutere for Pompey. Han spilte derfor ca halve kampen mot Everton som offensiv støtte til spissen Håvard. Også verdt å nevne var det at Håvards kjæreste stile som fotograf og supporter (med skjerf) og at vårt knapt to år gamle medlem, William Mellvang-Berg, var med sin far Trygve på sin første supportercup.
Scarborough vant turneringen etter å ha slått Arsenal på straffer i finalen.
Supportersamling
Lørdag kveld var det supportersamling på Harry’s. Vi var fem medlemmer av Venner av Portsmouth som møtte opp (Håvard, Magnus, Torgeir, Alf Rune og Joakim). Neste år bør vi være flere. Arrangementet på kveldstid ble ikke så stort som tidligere annonsert, men det skyldtes ikke supporterunionen. Det var arrangørene/sponsorene som rotet det til. Supporterunionen gjorde så godt de kunne med dette «reservearrangemtet» og de hadde både quiz med fine premier og spørsmål/svar-sesjon med den legendariske Liverpool-spilleren David Fairclough (se bilde under) .
