Våren 2003 deltok vi i supportercupen for første gang.
AV: JOAKIM ELLINGSEN
SUPPORTERCUPEN: Vi så veldig lyst på dette et par måneder før avreise, men da supportercuphelgen kom hadde et par solide menn meldt avbud, med gyldig grunn vel å merke..
Vi var havnet i gruppe med Manchester City 2, Torquay og Barnet, uten at det sa oss særlig mye. Spillerne var spredd rundt omkring i Oslo fredagskvelden. Den største kontingenten var nok samlet hos Alf Rune Ellingsen. Der bodde undertegnede (Joakim Ellingsen), Arthur Amundsen og Torgeir Nesse. Etter et par øl på en irsk pub i nabolaget, og dart for å få i gang konkurranseinstinket, og en god natts søvn (faktisk) klarte vi å stille presis til vår første kamp mot Man City 2 tidlig lørdag morgen.
Stygg skade
Pompeygutta fant raskt tonen utenfor banen, men vi slet litt mer på banen første kamp. Vi kom tidlig under 1-0, men presset på for scoring. Før vi rakk å score sprakk det derimot for Arthur Amundsen. I raseri over å ikke få et innkast skjelte han ut dommeren, og skallet til en motspiller av all kraft. Det skal sies at han prøvde på ballen, men den var langt unna og Arthur segnet om med store mengder blod pumpende ut av hodet (bildet). En rar type fra Røde Kors kunne mildt sagt ikke være til hjelp, men Luke kjørte til legevakten med Arthur, med Supporterunionens Ray Tørnkvist som veiviser. Det gikk heldigvis fint med Arthur, og han returnerte etter et par timer med noen sting i pannen. Det ble med ti minutters fotballspill for hans del. Han måtte holde sidelinjen etter legebesøket.
Tilbake til kampen mot Manchester City. Vi klarte å utligne, og sannelig fikk vi også et velfortjent seiersmål i siste minutt. Torkil Risan scoret det. City hevder på sine websider at dette var en ufortjent Pompey-seier, men med hånden på hjertet mener jeg at det hadde vært et riktigere bilde av kampen om vi hadde vunnet med to mål enn om de hadde fått uavgjort.
Kampen mot Torquay hadde vi vunnet på forhånd ettersom de ikke hadde nok folk. «Vi var på byen og festet i går. Alle klarte ikke å stille i dag», forklarte en fra Torquay, og fikk sympati. De fikk låne spillere fra andre lag slik at vi i det minste kunne spille en treningskamp. Vi vant 8-2 eller noe slikt, men fikk kun 2-0 i målprotokollen. Igjen viste Torkil seg som en farlig mann foran kassen. Vi ga ham navnet Toddy (Todorov), men han viste ikke særlig glede over dette kallenavnet.
Det skulle mye til for at vi ikke gikk videre nå ettersom gruppevinneren pluss de fleste av nr. 2-lagene kom til å gå videre til sluttspillet. For å feie all tvil til side banket vi Barnet 4-1. Dermed ble vi gruppevinner og Barnet slo faktisk følge til åttendedelsfinalen. Kampen mot Barnet var vår beste kamp i turneringen. Her kunne og burde vi vunnet mer.
Tap for Manchester United
I sluttspillet skulle vi så møte Manchester United. Med unntak av Torkil er det få av oss som har mye sympati for det laget til vanlig. Vi hadde derfor svært lyst på seier. Etter at undertegnede (Ellingsen) lot en United-spiller rive seg i trøya uten at dommeren så det, fikk motstanderen kommet seg mellom Ellingsen og keeper Nesse. Han gjorde ingen feil og scoret det som ble kampens eneste mål. Vi presset godt på både før og etter dette, men kom egentlig til få målsjanser. Må innrømme at United var vel så farlige når de kom framover, men de var godt disiplinerte og vant en jevn kamp. Bittert, for vi følte vi hadde et bedre lag. Vi slapp derimot inn et drittmål og maktet ikke å score et eneste selv. Dermed var eventyret over for denne gangen. Trøsten er at vi gjorde en brukbar debut i supportercupen, og alle var enige om at dette gjør vi neste år også.
Cupen ble forøvrig vunnet av Manchester City 1. De slo Wimbledon 4-1 i finalen, og fikk premier av Celtic-legenden Dixie Deans som var gjest under årets cup.
