Reisebrev 22/23: Hyggelig møte med brødrene Cowley

Championship-kamp, dagstur til Isle of Wight, besøk på treningsfeltet og toppkamp på Fratton Park mot Plymouth.

REISEBREV: Sist Joakim Ellingsen bidro med reisebrev var våren 2019 da han var på plass på Wembley og så Sunderland bli beseiret i straffesparkkonkurranse i finalen av EFL Trophy.

Turen i 2019/20 ble avlyst på grunn av korona, og koronarestriksjoner gjorde det også vanskelig å få til som planlagt i 2020/21. I stedet for å reise våren 2022, ble årets Pompey-tur utsatt til september. Pompey-Plymouth på Fratton Park var kampen som ble blinket ut. I tillegg til bilder og tekst i reisebrevet under, er det lenker til twitter-tråder undertegnede la ut underveis på turen. De anbefales også.

SE OGSÅ: Fikk se Pompey vinne på Wembley

 

Onsdag 15/9

Denne gangen valgte ei langhelg med noen dagers forlengelse før helgen, i stedet for etter helgen – som vi har gjort tidligere. Vi hadde valgt oss ut Championship-kampen Reading-Sunderland onsdag kveld og jeg fløy sammen med Martin   fra Haugesund til Heathrow, via Oslo. Vel framme i Heathrow ventet den bestilte sjåføren på oss. I stedet for å styre med tog valgte vi å bestille henting i bil av et av de mange firmaene som tilbyr dette på Heathrow og Gatwick. Vi betalte 98 pund (delt på to personer) for å bli kjørt til hotellet vårt i Reading.

Vi valgte bevisst å droppe London denne gangen, og sjåføren vår kunne fortelle at det nok var et klokt valg. På grunn av dronningens død var det ganske kaotisk i London.

I Reading hadde vi valgt Vico-hotellet (bildet over), som er en del av stadion til Reading FC. Har har vi bodd tidligere og vært fornøyd. I hotellbaren satt tredjemann i reisefølget vårt og ventet: Øyvind Velde. Vi slappet av litt før vi gjorde oss klare for kamp. Vi hadde bestilt en pakke i Trophy Room hos Reading FC. Det var toretters middag og gode kampbilletter inkludert i prisen på 120 pund per person. Vi har ofte kjøpt en slik pakke på én av kampene vi er på i året. Hos andre klubber er drikke inkludert, men det var det ikke her. Maten var god, men ikke utmerket.

Vi ble sittende på et bord med tre andre. En Sunderland-supporter som jobbet i London (til venstre på bilder under). Han var alene og glad for selskap. I tillegg kom et ektepar hvor mannen holdt med Arsenal og kona med Reading. Mannen var ambulansearbeider og fortalte at han tidligere hadde jobbet på kampdager i Reading. Blant annet i Premier League-kampen mot Chelsea som endte med at Petr Cech ble alvorlig hodeskadet og senere måtte spille med hjelm.

Før kampen var det et minutts stillhet for dronning Elizabeth, og den ble overholdt av samtlige. Det var ikke en lyd. Etter at minuttet var gått, brøt publikum ut i sang. «God Save the King». Mektig.

Selve kampen endte med en overbevisende 3-0-seier til Sunderland. Bortelaget var gode, men det slo oss at forskjellen på Championship og League One ikke ser avskrekkende ut. Reading var et topplag før kampen og virket helt tannløse.

Ved kampslutt merket Martin at like bak oss satt Sunderland-formann Kyril Louis Dreyfus (t.v. på bildet under) og Sunderland-invester Juan Sartori. Det ble foreviget med et bilde. De to var naturligvis strålende fornøyd.

Vi hadde vært tidlig oppe alle tre og tok en rolig kveld etter kampen. Vi tok oss et par pints i Trophy Room før vi fant rommet vårt. Neste dag var det avreise til Portsmouth.

 

Torsdag 16/9

Neste dag skulle vi bli hentet klokka 11 av en av sjåførene i selskapet til Mark Mudie (tidligere radiokommentator på Pompeys kamper). Mudie kjørte ikke selv denne gangen, men vi hadde avtalt pris og denne gangen betalte vi 80 pund for å bli kjørt fra hotellet i Reading til hotellet i Portsmouth. Fra dør til dør. Ikke ille når utgiften deles på tre.

Før avreise nøt vi en meget god frokost på hotellet og tok oss en tur innom club shop til Reading FC (nøyde meg med et krus). Turen ned til Portsmouth var unnagjort på 1 time og et kvarter.

Denne gangen valgte vi å bo på et nytt sted. Vi fant et sted som het Ashbys i Southsea og det viste seg å ligge fint til. Det minnet mest om et bed & breakfast, men ekteparet som drev hotellet bodde i nabohuset. De kunne fortelle oss at for tiden bodde også Kieron Freeman og Josh Oluwayemi der. Mannen i huset hadde også sesongkort på Fratton Park og syntes det var fantastisk å høre at vi var over 100 skandinaviske Pompey-supportere i Venner av Portsmouth. Om det en ønsker seg av et overnattingssted i Portsmouth er først og fremst et sted å sove, er dette en fin plass. Beliggenhet er i fin gåavstand til det meste.

Vi fikk rommet vårt før tiden og la fra oss bagasjen før vår gode venn Jake Payne kom og møtte oss. Etter ønske fra Martin skulle vi bruke torsdagen på å besøke Isle of Wight. Øya en kan se fra Portsmouth og som vi til stadighet har sett båter komme fra og gå til på våre mange besøk i byen. Nå hadde vi en ledig dag til å bli kjent med øya. Vi hadde vurdert London og Arsenal-PSV denne torsdagen, men da denne kampen også ble utsatt viste det seg at vi hadde valgt klokt.

Det går ferjer også fra Portsmouth til Isle of Wight, men vi ønsket å komme oss dit kjapt og hadde ikke behov for å ha med oss bil. Vi hadde på forhånd kjøpt billetter med luftputebåt (Hover Travel). Litt over 100 pund for fire billetter, tur/retur. Det var fascinerende å se luftputebåten ankomme Southsea (Portsmouth). Se hvordan de bare gled opp på stranda, senket seg ned og lot passasjerer gå av og på. Selve overfarten var gjort på sju-åtte minutter og så var vi i Ryde – den største byen på Isle of Wight. Det er en liten by i engelsk målestokk med litt over 30.000 innbyggere. Her besøkte vi en pub før vi satte oss på toget til en mindre by – anbefalt av Jake – Shanklin.

   

Togene på Isle of Wight består av vogner som tidligere gikk i undergrunnen i London. Byen Shanklin er først og fremst en populær feriedestinasjon. Det var slutt på sommeren da vi var der, men det var en del folk i byen likevel. Hovedsakelig pensjonister.

Det sies om Isle of Wight at det er som å reise tilbake i tid, og det inntrykket fikk også vi. Det var sjarmerende, men ikke stedet å besøke (i alle fall ikke i september) om en ønsker mye liv. Vi brukte dagen på å rusle rundt i byen, inkludert en tur langs stranda, og å besøke noen av øyas puber/restauranter.

   

   

Vel tilbake i Portsmouth besøkte vi et par av de lokale pubene i nærheten av hotellet vårt i Southsea før vi tok en forholdsvis tidlig kveld.

 

Fredag 17/9

Denne dagen hadde vi på forhånd gjort avtale om å besøke Pompey på treningsfeltet. Akevitten til årets spiller forrige sesong, Sean Raggett, skulle deles ut og i tillegg hadde vi et håp om å få se litt på treningen dagen før kamp.

Kontaktperson for supporterklubben siden starten i 1993, Chris Gibbs, kom og hentet oss på hotellet. Han kjørte oss til klubbens nye treningsanlegg på Hilsea, nord i Portsmouth. Flott at Pompey igjen trener på øya som utgjør Portsmouth, og ikke i Southamp***-land som tidligere. Utenfor treningsanlegget møtte vi også Jake Payne. Sammen ble vi tatt godt imot av Johnny Moore og Ashleigh Emberson fra klubben.

På treningsfeltet ble vi først tatt imot av Nicky Cowley (assistentmanager). Han var svært hyggelig og i meget godt humør. Hans bror, og manager, Danny kom også bort kort tid etter og fortalte at han ville møte oss litt senere for en kopp kaffe og en god prat.

Vi fikk beskjed om at vi var hjertelig velkommen ut på treningsfeltet og kunne komme så nær vi ønsket. Her dukket også legenden Alan Knight opp. Jake Payne er en god venn av Knight og hadde sendt han en melding for å si at vi skulle på treningsfeltet. Knight kom derfor kjørende for å hilse på, også han. Veldig hyggelig.

   

Danny og Nicky Cowleys biler (t.v.). Nicky Cowley (nummer to fra venstre) sammen med oss tre nordmenn.

   

Alan Knight i midten og vår unge u-landslagskeeper Toby Steward sammen med oss på treningsfeltet (t.v.)
I treningsrommet var det en rekke motivasjonsplakater på veggene, som denne.

Fra rommet hvor trenerteamet har sine spillermøter ute på treningsfeltet.

 

Vi fikk møtt en del av spillerne, og de var alle hyggelige og imøtekommende. Det ble litt tilfeldig hvem vi stoppet og slo av en prat med. Mens vi snakket med noen, gikk andre forbi og videre. Den første vi ropte til oss var den unge keeperen Toby Steward, som mange tror er en framtidig førstekeeper på Fratton Park. Vi sto da med Alan Knight og så på keepertreningen og Steward (17 år) slo av en prat både med oss og Alan Knight. En fin fyr.

Vi var også en tur inne i treningsrommet og da kom både Marlon Pack og Louis Thompson innom. Begge de to stilte også opp på bilder og tok seg tid til en prat. Med Marlon Pack var det naturlig å snakke om episoden i kampen før (seier 2-0 mot Burton) hvor en gutt blant Pompey-fansen hadde med seg håndkle og sørget for at Pompey fikk tørket ballen før et langt innkast (Burtons ballgutter ville ikke la Pompey-spillerne låne håndkle). Pompey scoret på innkastet og Pack løp bort til gutten for å feire. Pack fortalte at han hadde fått kontakt med foreldrene og ville sørge for en gave til gutten. Med Thompson ble dessverre skaden hans det naturlige samtaletemaet. Han var med godt mot og håper å være på banen igjen til våren.

   

Vi fikk også møtt en kar vi setter stor pris etter mange år med å følge Pompey. Kevin McCormack, eller Kevin the Kit man. Han har trappet ned nå og er ikke lenger med på kampdager, men han er på treningsfeltet i ukene. Mens vi snakket med han dukket også to spillere som på dette tidspunktet var ganske ute i kulden opp. Ryan Tunnicliffe og Kieron Freeman. De har siden fått en del spilletid på grunn av alle skadene, men var begge linket bort til andre klubber på den tiden vi var her.

   

Mens vi sto og pratet med blant annet Kevin the Kit man og Alan Knight, hadde spillergruppen sitt vanlige fredagsmøte der det ble delt ut bøter og straffer. Dette skjedde utenfor vårt synsfelt, men vi hørte dem godt og det var meget god stemning. Etter at dette var ferdig kom Danny Cowley bort og inviterte oss inn i kantinen. Det var lavere standard her enn da Pompey var i Premier League – skulle vel bare mangle – men Danny Cowley bød oss på kaffe (pulverkaffe) og vi ble stående og prate lenge. I tillegg til å snakke om Pompey, fikk undertegnede og Cowley en prat om det å trene jenter. I likhet med undertegnede trenger faktisk Cowley et jentelag. Undertegnede trener Haugar J12, mens Danny Cowley trener sin datters J13-lag, som for øvrig hadde kommet langt i Gothia Cup i Sverige i sommer. Han måtte dog innrømme at han var så travel at han kun rakk å trene dem ei økt i uka selv, men han hadde med seg flere trenere i teamet også rundt jentene. Tiden gikk fort i hyggelige Cowleys selskap og det var undertegnede som fant ut at vi ikke måtte være for grådige med hans tid og avrundet samtalen.

Etter at vi kom hjem opplevde vi for øvrig at Danny Cowley to ganger refererte til besøket vårt i media. Både i The News og i videobloggen under. I The News sa Cowley: «Relationships are two-way, so if they’re going to give you this wonderful support and travel up and down the country, you have to give something back. The other week we had supporters from Norway over, so the least we can do is open up our training ground, let them come and watch training, and have a cup of coffee with them.»

    

Spillerne kommer tilbake etter sitt botmøte (t.v.). Danny Cowley i samtale med oss tre fra Venner av Portsmouth.

Danny Cowley serverer oss kaffe.

Innimellom alt dette hadde vi selvsagt også fått møte Sean Raggett. Vår gigant av en midtstopper var ydmyk og sympatisk, interessert i den norske akevitten og tok seg god tid til en prat. En verdig vinner som det har vært fantastisk å se vinne over Pompey-fansen etter en rotete start på Pompey-karrieren.

   

Etter besøket på treningsfeltet dro vi til puben Good Companion. En fin pub som på kampdager anbefales for bortesupportere. Her koste vi oss med god mat og et par pints.

Fra venstre: Jake Payne, Chris Gibbs, Øyvind Velde og Martin Grimstvedt.

Deretter gikk turen til Fratton Park hvor Chris Gibbs tok oss med på en omvisning for å se på arbeidet som er gjort her de siste par årene. Spesielt South Stand var nå flott. Det er slutt på at de første radene sitter lavere enn selve gressmatten og det var langt bedre plass mellom setene. Dette uten å miste kapasitet. Vi fikk også se den nye utstillingen i gangene inne på Fratton Park og utenfor var det hengt opp navn på alle som betalte 1000 pund for å berge klubben da Pompey sto på konkursens rand. Her sto Venner av Portsmouth.

   

Til slutt tok vi oss tid til litt shopping på Gunwharf før vi ble med Jake ut for å spise på restauranten Carter & Co. Den drives av utelivskongen Steve Kingsley, som er sesongkortholder på Fratton Park og en god venn av Jake. Steve var selv på plass i restauranten han driver og slo seg ned med oss. Etter restaurantbesøket tok vi turen innom hans utested Kingsley’s noen hundre meter unna. Der var Steve spandabel og sørget for at de norske Pompey-supporterne fikk bra med oppmerksomhet før vi tok kvelden.

       

 

Lørdag 18/9

Kampdag! Og planen var å besøke en del puber før kampstart. Vi startet med en frokost på Wetherspoon i Palmerston Road i Southsea, like ved hotellet vårt. Der møtte vi Jake, som hadde lagt opp en plan for dagen.

Sola skinte og vi hadde en flott dag med start på Phoenix. Her møtte vi familien Kneller, som jeg besøkte og overnattet hos i 1994 på mitt første besøk i byen. Jeg og husets datter, Ruth, ble brevvenner (de som levde på den tiden vet hva det er 🙂 ) i 1993 og sammen med Chris Gibbs var hun den som sendte meg avisutklipp og programmer som var mine hovedkilder til medlemsbladene jeg laget i supporterklubbens start.

Turen videre gikk til The Lawrence Arms og Nell Gwyne. På Nell Gwyne var det så fullt at vi ble stående ute på gaten med våre pints. Her var det også mange Plymouth-supportere, men stemningen var meget god. Vi møtte også Michael Pantling her, medlem av Venner av Portsmouth og skribent her på pompey.no. Trivelig.

Michael Pantlin helt til venstre.

Artillery Arms var planen videre, og der skulle vi møtt en annen god venn (Reece Percival), men vi så på klokka at det begynte å bli knapt med tid. Artillery Arms er et stykke å gå fra Fratton Park. Vi prøvde derfor et par puber nærmere Fratton Park, men både Shepherd’s Crook og Ruthland Arms var så fulle at vi ga opp. Vi dro i stedet til Fratton Park og ladet opp på uteområdet bak Fratton End.

Selve kampen er velkjent, men da Pompey gikk til pause med ledelse 1-0, så det ut til at Danny Cowleys gutter hadde full kontroll. Et selvmål av Sean Raggett – tydeligvis hadde ikke akevitten han fikk dagen før sørget for lykke for ham – snudde kampen og plutselig ledet Plymouth 2-1. På overtid ble det utlignet til 2-2 og stemningen var god, men selv om ett poeng mot en rival i toppen er veldig mye bedre enn null poeng, føltes det som to poeng tapt.

Etter kampen tok vi igjen turen til Shepherd’s Crook og fant oss plasser i ølhagen på baksiden. Her møtte vi både Reece Percival og Steve O’Shea, to gode venner i byen. Vi fortsatte til the Northcote før kvelden ble avsluttet på den tyrkiske restauranten Bodrum i Albert Road. En lang, men flott dag. Vi tok en rekordtidlig kveld, godt fornøyde med dagen og med vissheten om at vi skulle bli hentet klokka sju neste morgen.

Etter kampen møtte vi vår gode venn Steve O’Shea på the Shepherd’s Crook.

 

Søndag 19/9

Hjemreise. Vi var oppe litt før klokka 7, fikk tatt en kjapp dusj, pakket sammen og levert nøkkelen i nøkkelboksen. Utenfor ventet transporten vi hadde bestilt. Deilig å bli hentet på døra og kjørt til inngangsdøra på flyplassen når en skal reise. Og når utgiften til bil deles på tre, er det neppe dyrere enn å ta tog. Hjemturen gikk fint og før vi satt på flyet var vi allerede enige om å returnere før sesongen er over.

Sammen med Steve Kingsley (i midten) på Carter & Co.