Pompey ble ydmyket på Wembley. Salford vant fortjent.
Portsmouth hadde muligheten til å redde bitene av sesongen og samtidig løfte selvtilliten noen hakk. Istedet ble det en helsvart kveld for Kenny Jacketts menn. Salford City, fra divisjonen under, var best i det meste og kunne reise hjem med trofeet i turneringen som nå heter Papa John Trophy.
The Ammies dominerte fra start, og skapte flere kvalifiserte sjanser før Portsmouth i det hele tatt kom inn i kampen. Craig MacGillivray leverte flere strålende redninger i første omgang, og holdt Pompey inne i det. Den nykomponerte midtbanen med Tom Naylor, Harvey White og George Byers fungerte ikke. Charlie Daniels så ut som en nervøs debutant. Spissduoen John Marquis og Jordi Hiwula var omtrent usynlige. Førsteomgangen var noe av det svakeste vi har sett fra Portsmouth, og Salford burde ha ledet.
Kenny Jackett måtte ta grep i pausen. Daniels, White og Hiwula ble byttet ut til fordel for Lee Brown, Ronan Curtis og Marcus Harness. Dette hjalp noe, og Curtis fikk en god sjanse tidlig i andre omgang. Salfords keeper Vaclav Hladky vartet opp med en god redning. Andre omgang var jevnere, men det så farligere ut hver gang The Ammies gikk i angrep. Brandon Thomas – Asante imponerte stort og herjet med Pompey. Det eneste som manglet var scoring, og savnet etter toppscorer Ian Henderson var nok merkbart.
I ekstraomgangene var det tydelig at kreftene begynte å ebbe ut for begge lag. Pompey fikk en stor mulighet da Ryan Williams fikk avsluttet fra kort hold og Marquis nesten fikk kontroll på returen. Ellers ble det noen halvsjanser begge veier, men ingen turde å ta stor risiko. Ben Close hadde kommet inn etter for Byers før full tid og i andre ekstraomgang ble Marquis erstattet av Michael Jacobs. Ingen av delene hjalp, og finalen måtte igjen avgjøres på straffer.
Man skulle kanskje tro at Pompey hadde et mentalt overtak etter MacGillivrays storspill, men istedet var det to profiler i laget, Williams og Curtis, som i realiteten avgjorde det hele ved å bomme på de to første straffene. Salford scoret på alle sine og var i grunnen aldri truet. De var det beste laget gjennom mesteparten av kampen, og vant fullt fortjent.
Les rapporten fra Pompeys offisielle sider her:
Hva nå, Pompey?
Alle lag kan tape en finale, men prestasjonen var urovekkende svak mot en motstander som burde være mulig å matche. Kampen bekreftet at Portsmouth er helt ute av form, og akkurat nå er det vanskelig å se hvordan dette laget skal kunne klare en playoffplass. Kravet om at Kenny Jackett må gå vil naturlig nok øke i styrke, og det er et spørsmål hvor lenge han kan bli sittende.
Problemet er at nøkkelspillere er helt ute av form, og klubben ikke har lykkes med sine signeringer det siste året. Det spørs derfor om en ny manager er i stand til å få mer ut av dette laget nå på tampen av sesongen. Det er dessverre vanskelig å få øye på noe som ligner Championshipkvalitet i dagens Pompeystall.
Til slutt må vi huske på å hylle Salford City for deres prestasjon, og et velfortjent første trofé. Laget imponerte, og det skal bli interessant å følge en del av disse spillerne videre. Gratulerer, Salford City!
EFL / Papa John Trophy finale 2019/20, Wembley 13. mars 2021:
Salford City – Portsmouth 0-0 (4-2 etter straffespark)
1-0 Burgess
2-0 Dieseruvwe
2-1 Brown
3-1 Thomas-Asante
3-2 Raggett
4-2 Lowe
Williams og Curtis bommet på straffe for Portsmouth
Pompey (4-4-2): MacGillivray; Bolton, Whatmough, Raggett, Daniels (Brown 46); Williams, Naylor (c), Byers (Close 73), White (Curtis 46); Marquis (Jacobs 106), Hiwula (Harness 46)
Gule kort: Bolton, Naylor, Brown
Ubenyttede reserver: Ward, Nicolaisen
Intervju med Kenny Jackett:
Høydepunkter fra kampen ser du her: