For to år siden tok Torkil Risan med seg sin eldste sønn Falk til Fratton Park. Da Pompey spilte sesongens første seriekamp på Fratton Park, var det denne gangen lillebror Helmer sin tur.
REISEBREV: Jeg fortsetter trenden med å ta med mine skoleklare barn på Pompey-kamp. For to år siden var det min førstefødte, Falk, som fikk bli med. Jeg har ennå ikke observert noen senskader etter den dystre 1-1-affæren mot Walsall, så jeg hadde ingen skrupler med å utsette Helmer for den nakne sannheten som er League One-fotball fra Fratton Park.
LES OGSÅ: Reisebrev 17/18 Lot sønn (6) får erfare Fratton Park
Fly til Gatwick, og tog til Fratton. Det er en del av hyggen. Å få rasket med seg en pasty på togstasjonen og se på harene og de engelske hagene vi tøffer forbi gir den trygge, gode stemninga jeg vi ha på en sånn tur.
Vi går av på Fratton som vanlig, og sjekker inn på ikke veldig idylliske Ibis Budget. Men det hotellet er rimelig, reint og ligger så og si ved cornerflagget på Fratton End.
Etter det forutsigbare fast food-kveldsmåltidet slukner vi begge og våkner uthvilte til en spennende Portsmouth-formiddag.
Kampdag
Først henter vi kamp-billettene på klubbsjappa og Helmer får velge seg en ny drakt. Overraskende nok går han for årets tredjedrakt.
Jeg har aldri før vært på den gamle marinehavna, Portsmouth Historic Dockyard, så vi tok turen dit. Der er det mange severdigheter man kan få med seg. Vi valgte å kjøpe oss inn på The Mary Rose. Det er et gammelt krigsskip som sank i 1545 med et mannskap på over 400. De hevet skipet først i 1982, og er nå gjort om til et museum. Der går det an å gå rundt og ta på tau eller gevær som faktisk var med og sank. Det er også mange interaktive tilbud rettet mot barn der, så det var en stor suksess.
Etter museet var det viktigste å ikke bli blåst til havs selv, men vi greide akkurat å vakle inn på et serveringssted og spise noe lite næringsrikt før kampen.
Vi var på plass tre kvarter før kampstart, og hadde fått plasser i familieseksjonen. Artig nok så var det rett ved oss at Pompey-angriperne varmet opp skuddfoten. Det var veldig interessant å se hvordan de forskjellige spillerne gikk til den oppgaven. Pitman var sedvanlig selvsikker foran mål og scoret på de fleste forsøkene, Marquis var nesten like dødelig, Evans bommet på alt mens Curtis bomma mye, men var den som var desidert mest fokusert. Da de andre gikk for å slappe av så ba han treneren om å få skyte litt ekstra på Alex Bass. Etter å ha scoret et par fine mål var Curtis fornøyd og gikk til resten av gjengen og tøyet. Det sier kanskje ikke så mye, men den disiplinen er et godt karaktertrekk for en spiller som ennå er i utvikling, tror jeg.
Det var en veldig gemyttlig stemning på stadion den dagen. Masse bra engelsk banter rundt oss, men en varm tone på alt som ble sagt publikummerne mellom.
Kampen
Selve kampen var bra. Portsmouth var det beste laget fra start, men jeg synes vi er sårbare når vi er under angrep, og hadde vi ikke fått 1-0 på det tidspunktet vi gjorde så kunne vi fort ha sklidd på det Tranmere-skallet der. 1-0-målet var det klart fineste målet jeg har sett når jeg har sett Portsmouth i levende live. Ben Close! «He’s one of our own» gjallet over Fratton End. Jeg følte med aldri helt trygg på grunn av nevnte usikkerhet i forsvaret, men da Tom Naylor satt 2-0 så kunne Helmer og jeg puste roligere. Pompey hadde for øvrig tre annullerte mål i kampen, og særlig Lee Brown sitt feiret vi litt for lenge før vi oppdaget at det var blåst. Det hadde vært noe for Brown – sin første scoring i bursdagsgave.
I topp humør etter seieren feiret vi med hver sin pizza på den veldig gode italienske restauranten, Circolo. Anbefales!
Vi dro hjem søndag formiddag, men da hadde vi spekket oppholdet med så mye kos og gode opplevelser at vi ikke kunne klage på at vi måtte dra. Gleder meg allerede til neste tur!
