Reisebrev 18/19: Fikk se Pompey vinne på Wembley

Det var verken play-off, FA-cup eller ligacup, men å vinne på Wembley er uansett en opplevelse. Også for nordmenn blant Pompey-fansen.

REISEBREV: Joakim Ellingsen var sammen med Øyvind Velde, Martin Grimstvedt og Asbjørn Stokken på sin årlige kamerattur til England. Planen var egentlig å se Pompey-Peterborough på Fratton Park, men den ble utsatt da Pompey kom til finalen i Checkatrade Trophy. Dermed ble det handlet inn billetter til disse kampene i stedet:

Brighton-Southampt**
Pompey-Sunderland
Arsenal-Newcastle

Startet i Brighton

Ettersom Pompey skulle til London søndagen, bestemte vi oss for å besøke en annen engelsk by før Wembley. En by hvor det var en attraktiv kamp. Valget falt på Brighton, en by vi har besøkt flere ganger før. En by vi trives i. Motstanderen var Pompeys argeste rival, men ettersom det var to lag som var involvert i Premier Leagues bunnstrid var det med et håp om å se Brighton sende Southampt** et steg nærmere nedrykk vi bestilte billetter til kampen.

Vi hadde gode erfaringer med å bestille en VIP-pakke med treretters middag på Brighons AMEX Stadium. Det fungerte veldig bra også denne gangen. Etter at vi var kjørt til Brighton, hatt en bra kveld, natt og frokost i byen, tok vi taxi ut til stadion. Der fant vi vårt bord og startet et bedre måltid.

Vi var akkurat ferdig med forretten da en kraftig kar kom med bestemte skritt mot bordet vårt. Uheldigvis for han gjenkjente undertegnede han umiddelbart, så spøken ble gjennomskuet. Men den tidligere Brighton-, Pompey- og Tottenham-spilleren Guy Butters jobber nå for Brighton på kampdager som vert. Han kom for å høre om vi var norske og ville kaste oss ut om det var tilfelle. Han klarte derimot ikke å holde maska særlig lenge. Han fortalte at våre gode venner Jake og Steve hadde tatt turen opp fra Portsmouth for å møte oss. Dermed ble det en hyggelig gjenforening. Og Guy Butters hadde tydeligvis all verdens tid for han ble værende både før og etter kamp for å prate og drikke med engelske og norske Pompey-supportere. Han ble selvsagt også med på bildet og ses i midten av oss sju under:

Det er en utrolig flott stadion de har fått i Brighton. Nesten rart å tenke på hvor Brighton var da Pompey «herjet» i Premier League på 2000-tallet. Nå er de i Premier League med en strålende stadion. De er også i en posisjon hvor de kan hente vår beste spiller for det som for et Premier League-lag er småpenger.

Et minus er det at stadion ligger et ganske godt stykke fra selve byen, og personlig er jeg ikke veldig tilhenger av å bygge ny stadion for Pompey utenfor byen.

Etter kampen møttes vi igjen oppe i restaurantområdet på AMEX. Da fikk vi også selskap av en annen tidligere Pompey-spiller. Warren Aspinall spilte i likhet med Guy Butters på 90-tallet. Han var ikke like gjenkjennelig som Butters, men våre gode venner introduserte oss for Aspinall, som nå jobber for lokalradioen i Brighton som ekspertkommentator på deres kamper. Han ble også med oss da vi etter kampslutt hadde et par sosiale timer.

Aspinall ses i midten i lys dressjakke. Her i samtale med Martin. Guy Butters nummer to fra venstre.

Det største minuset ved oppholdet i Brighton var at vi i stedet for å se Brighton juble for å ha sendt Southampt** nærmere nedrykk, fikk se bortefansen synge og juble for tre viktige poeng i kampen for overlevelse:

Pompey på Wembley

Så var dagen her for den store kampen, søndagen. Vi var fire stykker og hoppet inn i en forhåndsbestilt taxi fra Brighton og opp til Wembley, der vi hadde bestilt rom på Novotel Wembley, etter tips fra Bjarte Hope. Flere engelskmenn stusser på at vi tar taxi når vi flytter oss fra by til by, men med fire stykker å dele taxiregningen på er det ikke spesielt dyrt. Akkurat denne dagen viste det seg også å være veldig smart. Rapportene fortalte om overfulle tog og forferdelige toalettforhold. Bildet til høyre viser hvordan det så ut på togstasjonen Fratton søndag morgen (et bilde jeg fikk tilsendt).

Etter å ha lagt fra oss bagasjen på hotellet ventet vi på far og sønn Payne, som vi skulle se kamp med, og Marius Kastet. Marius skulle hente billettene jeg hadde med til ham.

Det viste seg vanskelig å finne vannhull rundt Wembley. Vi hadde startet inne på hotellet, men da vi kom tilbake etter en liten runde var hotellet overfullt. Først og fremst av overnattende Sunderland-fans. Vi bestemte oss derfor for å dra rett til Wembley og heller tilbringe tiden fram mot kampstart inne på stadionområdet. Det solgte de både mat og drikke. På vei inn på stadion møtte vi Alan Knight igjen. Vi slo av en prat og fikk organisert et gruppebilde:

Så var det tid for å finne plassene våre. Vi hadde valgt kategori 2, altså de nest dyreste plassene Pompey-supporterne kunne kjøpe:

Så var det tid for «God save the queen»:

Selve kampen kjenner de fleste, men det var god stemning hele veien. Over 85.000 tilskuere til stede, og de eneste ledige setene vi kunne se var midt på. Både Pompey og Sunderland solgte ut den kvoten de fikk.

Etter 2-2 gikk det til straffesparkkonkurranse og der kom seiersmålet ved Oliver Hawkins:

Dermed brøt jubelen løs og Pompey var vinnere av Checkatrade Trophy 2019.

Etter kampen ble det en rolig feiring på hotellet. Der dukket også Hermann Hreidarsson opp. Han var derimot på farten og det ble ikke tid til noen prat med mannen som er æresmedlem i Venner av Portsmouth.

Neste formiddag ble det litt shopping i området rundt Wembley. Der møtte vi på en av heltene fra dagen før: Tom Naylor. Han stilte velvillig opp på et bilde:

Skuffende Emirates-opplevelse

Etter å ha sjekket ut fra Novotel Wembley, ble det taxi til vårt neste hjem i London. Best Western Highbury var stedet vi var anbefalt av en Arsenal-supporter, og det var da også et helt greit overnattingssted i fin avstand til Emirates.

Dyre billetter var innkjøpt (bak mål) til Arsenal-Newcastle denne mandagskvelden. Etter noen rolige timer i nærområdet, tok vi turen ut til Emirates.

Ingen tvil om at dette er en utrolig flott stadion, og den gjør inntrykk når du ankommer stadionområdet. Stort, flott og kjekt å kunne lese om tidligere Arsenal-legender som er avbildet og skrevet om rundt stadion. Det var derimot ikke mye atmosfære å skryte av inne på stadion. Verken før, underveis eller etter kampen.

Nå ble vi sikkert påvirket av plassene våre bak mål, som ikke ga oss oversikt over hva som skjedde ute på banen i det hele tatt. Men bortsett fra litt anti-Tottenham-synging var det rimelig dødt. En av de kjedeligste kampopplevelsene jeg har hatt i England. Eneste jeg kommer på som scorer like lavt hos meg er hjemmekamp med West Ham på deres nye stadion. Jeg har sett både Arsenal og West Ham på deres tidligere hjemmebaner, og det var langt kjekkere opplevelser atmosfæremessig. Så alt blir definitivt ikke bedre når en bygger nytt og flott. Jeg tenker også at den unike atmosfæren det oftest er på Fratton Park, kan bli vanskelig å gjenskape om Pompey skulle bygget nytt.