Hvordan kan en gutt på barneskolen finne på å holde med Portsmouth?

13/10-12: Pompey-Crewe 2-0, League One

Fra nr.65, faren og de…

Hvordan kan en gutt som går på barneskolen, finne på å holde med et lag som ”nesten” ingen bryr seg om? Et lag fra en kystby som per i dag sliter i de nedre divisjoner. Jeg som far har siden 1974 holdt med Liverpool, og som tradisjonen ofte er så velger sønner og nærmeste familien det samme laget. Men ikke min sønn, som en dag tidlig i barneskolen kom og fortalte at Portsmouth Football Club var hans valg? Hvordan er det mulig? Han spiller fotball på det lokale laget, og her må han leve med litt flir og vennskaplig fleiping om resultatene til Portsmouth nesten hver gang. Likevel holder han standhaftig ut, og det inngir respekt. Senere samme år vant Portsmouth sin første pokal på en stund ved å slå Cardiff i cupfinalen, og siden har det egentlig aldri vært noen spørsmål om valget. Og etter å ha fått opplevd å se dem live selv så skjønner jeg godt både valget og fasinasjonen.

Barneoppdragelsen kan av og til være vanskelig, vi kom oss heller ikke på kamp til den neste cupfinalen mot kjøpelaget Chelsea. Men vi fant oss en norsk pub, der sikkert 100 stykker hadde Chelsea drakt, mens kun en hadde den andre litt mer ukjente blå drakten. Da innså jeg hvor tøft dette valget av favorittlag egentlig var, og etter det har jeg lidd med min sønn når motgangen kom økonomisk og sportslig. Nå er de i det vi i gamle dager kalte tredjedivisjon, ting er ikke så glamorøst lenger. Men ønsket om å få oppleve Portsmouth live var fortsatt like brennende, og endelig gikk faren med på at høstferien blant annet skulle brukes til dette.

Hjemme mot Crewe

Den utvalgte kampen ble mot Crewe på den tradisjonsrike og ærverdige stadion Fratton Park. Flott solskinnsdag, med tog nordfra, var stadion overraskende lett å finne. Det var mange tilskuere i blå hjemmedrakt som tidlig innfant seg på området. Avventende stemning, og god plass. På forhånd hadde vi spurt Joakim om han kunne skaffe billetter, noe som kanskje ikke var nødvendig med tanke på en del ledig kapasitet, men som gjorde at vi fikk gode plasser blant hjemmesupporterene. Damen i billettluken var velvilligheten selv, med masse humoristisk sans. Hun var imponert over vi som kom fra Norge for å støtte laget. Til og med billettene våre hadde fått trykt på seg NORWAY.

Inngangspartiet er velkjent, men at det skulle ligge så mange hus så tett opp til stadion var overraskende. Området minner delvis om et industriområde, men også som et boligområde der nytt og gammelt per i dag er til stede. Megastoren ligger rett ved stadion i bunnen av en høyblokk, og slik som situasjonen er nå hadde de mange gode tilbud. Vi brukte noen pund her, for å si det sånn. Vi var tidlig inne på stadion for å ta til oss atmosfæren, og til kamp var vår tribune full og totalt sett var vi nok en 11-12 000 tilskuere til stede.

– Bedre enn norsk tippeliga

Vi bor på Sola, rett ved Stavanger. Vi går av og til på Viking kamper, men engelsk tredjedivisjon er mye bedre enn den norske tippeligaen i alle fall når det gjelder atmosfære. For en stemning det ble! Før to minutter var gått så ledet Pompey kampen, og stemningen ble ikke mindre av at Pompey fikk straffe etter tyve minutter og scoret. Den første halvtimen ble preget av godt spill fra hjemmelaget, og selv om Crewe til tider var fysiske så sto det relativt unge hjemmelaget godt imot. Resten av kampen ble en kontrollert affære der man slapp Crewe mer inn i kampen. De fikk noen sjanser, men den danske hjemmekeeperen virket solid og trygg i det han gjorde.

I ettertid har jeg reflektert over opplevelsen. Min sønn vil gjerne tilbake, og ønsker faktisk jeg også. Stemningen og humoren blant hjemmefansen var rett og slett trivelig og morsom. Eiersituasjonen er for tiden ikke avklart, og hjemmefansen sang flere ganger at de gjerne tok over hele klubben. Og hvorfor ikke? Etter å ha hørt på rop, jubel, morsomme replikker, trompet, hjernevasking med ordene Blue Army i over en halvtime, trommer og bjelle fra

”Mr Pompey” så kan jeg godt tenke meg at engasjementet blir enda større ved en overtagelse. Selv om stadion per i dag er litt slitt og klubben som sådan ligger litt nede for telling, var det masse optimisme å spore blant folk og i området generelt. For medlem nr. 65 ble det forhåpentligvis en slik opplevelse han håper og gledet seg til. Smilet var i alle fall på plass, og man føler seg trygg og velkommen så lenge man holder med hjemmelaget.

Medlem nr. 65 vil i alle fall reise tilbake, men det tror jeg sannelig faren kunne tenke seg også. Takk til formann Joakim Ellingsen for alle hjelp, det gjorde reisen så mye lettere og tryggere.