Det var årets beste julepresang – og den var ikke engang til ham selv. Bjarte Hope ga døtrene en meget smart julegave.

Chelsea-Pompey 4-0, 3. runde i FA-cupen – 8/1 2012

Årets beste julepresang var ikke en gang min egen!

Mine to eldste døtre (11- og 12 år) endte opp med følgende julepresang av kona og meg; «Londontur med far, fredag 6.januar – mandag 9.januar». Jo, jeg må nok innrømme at det var jeg som stod bak presangen, og datoene var absolutt valgt med omhu. Faren siktet seg inn på bortekamp mot Chelsea i FA cupens 3.runde! Billetter blant bortefansen var allerede sendt i posten fra billettkontoret i Portsmouth lenge før jentene hadde fått åpnet julepresangen sin….

Vi ankom hotellet, «Holiday Inn» ved King`s Cross, sent fredag kveld. Etter en god frokost lørdag morgen handlet det meste om å sikre billetter til musikal. Valget falt på «Mamma Mia», etter jentenes ønske, men i tillegg fikk faren etter hvert også innvilgelse til å bruke tid til å få med «We will rock you» på dagtid. Ergo ble det to musikaler lørdagen. (Nærmere 6 timers stillesitting…..). Det ble for øvrig også noe tid til shopping/ sightseeing/ mat lørdagen.

Søndag var kampdag, med avspark kl. 15. Etter frokost tilbrakte vi en lat time i hotellets svømmebasseng, før vi gjorde oss klar til litt shopping i Oxford Street, for så å ta turen videre til tubestasjonen Fulham Broadway, og så en liten spasertur til Stamford Bridge. På tubens vei mot Fulham Broadway så vi mye blått, men alt handlet da om Chelsea-blått. Det var derfor befriende å senere kunne lese «Oki», «Ty» og «Jobsite» på enda flottere drakter. Jentene mine var for øvrig mest interesserte i politihestene…..

Før vi gikk inn på selve Stamford Bridge fikk vi så vidt med oss ankomst av lagbussen, men vi skulle gjerne vært enda nærmere spillerne når de entret arenaen.

Inne på stadionområdet fikk vi oss litt mat, samt fikk høre noen av fansen varme opp med «Play up Pompey, Pompey play up». Det var nok på det tidspunktet at jentene mine forstod at det kunne bli noe høylytt under kampen. Shed upper, row 7, seats 124-126, fant vi rimelig greit. Det var god utsikt over banen, og vi satt bak, og like til side for målet som ble voktet av Stephen Henderson i første omgang.

Vi fikk se en velspilt og kjekk fotballkamp. I 1.omgang var det ingenting som skulle tilsi en divisjons forskjell mellom lagene. Omgangen var jevnspilt, og med litt bedre presisjon av Kitson kunne det ha stått 1-0 etter få sekunder. Pompey konsentrerte seg om å forsvare seg, men kom likevel til noen halvsjanser til i løpet av omgangen. Chelsea kom ved en del anledninger hurtig på kontring, men slet med å få på plass det siste trekket. Henderson fikk imidlertid gjort en flott redning på et skudd fra Torres.

2.omgang startet på verst tenkelig vis med en tidlig scoring til Chelsea. Etter scoringen løftet imidlertid Pompey spillet og truet virkelig ledelsen til Chelsea. Det toppet seg med en trippel-sjanse som ikke ville inn. Like etterpå scoret dessverre Chelsea sitt 2. mål. Da var kampen i realiteten over. Etter hvert virket det som om også spillerne innså dette, og da kom også 3-0 og 4-0. Chelsea var nok noen hakk bedre enn Pompey i 2.omgang, men resultatet lyver nok en del i forhold til kampbildet. Huseklepp kom etter hvert innpå, uten at det endret kampbildet noe. Det som imponerte meg mest spillemessig, var en god defensiv struktur og mangel på respekt ovenfor Chelsea. Samtlige spillere gjorde jobben, og i mine øyne var det ingen som bemerket seg mer enn andre.

Utenfor banen viste det seg å være «feige lag» allerede før kampstart! Totalt var det like over 41.000 tilskuere, hvorav 3.000 gjestesupportere. Jeg hørte svært mye sang og lyd fra Pompey sine supportere, men lite fra de øvrige vel 38.000. Det samme inntrykket ble også forsterket når vi senere samme kveld fikk se bilder fra kampen på TV, hvor en kun hørte Pompey-supporterne. Når Chelsea gikk opp til 2-0 –ledelse begynte også Pompey fansen å synge til Chelsea-fansen: «You`ve scored 2 goals and you still don`t sing….We can sing for you!» Holdningen til supporterne imponerte stort. Ingen sure ansikter der i gården, og alle sang til siste slutt. De siste minuttene var vi til og med på «the disco» og danset og sang i trygge omgivelser.

Ved kampslutt tømtes stadion hurtig. Jeg hadde forventet en enda større takk fra spillerne til supporterne, men den uteble. Noen få spillere klappet mot supporterne, men gadd likevel ikke bevege seg nærmere enn at de fortsatt befant seg i midtsirkelen. Mulig at grunnen var et skuffende sluttresultat, men dette stod uansett ikke i stil med holdningen blant flotte supportere.

På utsiden støtte vi på mr. Westwood, som så ut til å kose seg når andre fans ønsket å få tatt bilde sammen med ham. Det så ikke ut som om han hadde det travelt, men jentene mine var ikke veldig lystne på å gå nærmere ham enn 10 meters avstand…..

Mange tilskuere skulle med tuben retning sentrum etter kampslutt, og politiet måtte regulere antall mennesker som fikk slippe inn på tubestasjonen. Etter 10-15 minutter slapp vi imidlertid til, og endte opp med å stå som sild i tønne….noe annerledes enn hva en er vant med fra offentlig transport i Norge.

Søndagskvelden brukte vi på middag og på å se oss omkring i London sentrum.

Mandagen, vår siste dag i London, gikk med til Madame Tussaud`s, shopping og hjemreise. En kjekk og travel langhelg var over. Takk til to kjekke jenter for en flott tur! (Ja, jeg har allerede foreslått at vi ved neste anledning må ta ei helg i Portsmouth, inkludert hjemmekamp……)

Bjarte Hope,

Sola, medlem nr. 29,

som håper det ikke blir lenge til neste Portsmouth-kamp…..

Play up Pompey, Pompey play up!