Tor Michael Smith står bak sesongens første reisebrev. Sammen med sine to brødre fikk han med seg sesongens første hjemmekamp.
Pompey – Brighton 0-1, 13.08.11
En ny sesong stod for døren, og mine to brødre Eirik og Magnus (også medlem i VaP) og undertegnede bestemte oss for å ta noen dager i London på tampen av sommerferien, samt få med oss den første hjemmekampen i Championship 2011-12. At kampen skulle være mot nyopprykkede Brighton & Hove Albion, altså årets første sørkyst-derby, gjorde bare saken enda bedre. Alt lå til rette for en flott kampopplevelse.
Praktisk info:
Vi bodde på et leilighetshotell som heter Park Plaza County Hall i London, like ved Waterloo Station på Southbank av Themsen (like ved London Eye og vis a vis Parliament). Hotellet kan virkelig anbefales, vi hadde en Studioleilighet av høy standard på ca 30 kvm. Denne kom på 140 pund pr natt for alle 3 (hadde plass til 4 stk), altså ca 400 NOK pr pers pr natt med dagens kurs, inkludert full English breakfast. I tillegg til god standard og stort rom med kjøkkenkrok, samt bra frokost, er beliggenheten meget bra både med tanke på utflukter rundt omkring i London med tubestasjon 5 minutter unna, og det er heller ikke langt å gå inn til bysentrum.
Hotellet sett fra toget ved ankomst Waterloo Station.
Også med tanke på turen ned til Portsmouth er beliggenheten meget god, da tog til Fratton går fra Waterloo hver halvtime. Gruppebillett tur/retur Waterloo – Fratton på kampdagen kom på 60 pund for 3 voksne. Togturen tar forøvrig halvannen time. Men nok om det praktiske, over til det interessante.
Forrige kamp jeg så på Fratton Park var mot West Brom mens Pompey fortsatt var i Premier League, og selv om kampen endte 2-2 og det regnet lett, var stemningen på stadion på topp den gangen. Jeg var i forkant spent på om stemningen kom til å bli like god denne gangen, og forhåpentligvis ende med 3 poeng til vårt kjære Pompey.
Match day:
Før avreise var det på med Pompey-drakta, brødrene mine i Pompey-blå hjemmedrakt, jeg hadde for anledningen på 3.drakten fra 09-10. På togturen var stemningen spent, det var ett par år siden forrige møte med Fratton Park. Jo nærmere Fratton vi kom, jo flere Pompey-fans kom på toget. Da vi etter halvannen time ankom Fratton Station, så vi at det var flust av fans på vei bortover mot stadion. Vi trådte inn i rekkene av fans, ga noen bortkomne Brighton-fans langs veien oppgitte blikk og ruslet mot stadion.
Vi ankom halvannen time før kampstart, så vi tok turen innom den nye Pompey Megastore, som ligger like ved Fratton Park. Umulig å unngå å se den egentlig om man følger hovedveien fra stasjonen til stadion, butikken ligger rett ved rundkjøringen på Goldsmith Avenue. Inne i butikken hang det drakter på rekke og rad, samt flust av annet supporterutstyr. En velfylt butikk som bør by på noe for enhver smak der altså. Siden vi først var der, måtte vi jo handle litt. Jeg gikk for den nye hjemmedrakten, med Kanu 27 på ryggen, mens Magnus gikk for den nye sorte bortedrakten med Smith 6 på ryggen (nummeret til Hermann).
Etter et kjapt draktbytte fra den gamle drakta til den nyinnkjøpte, bar turen videre bort til stadion. Etter å ha kommet inn og funnet plassene våre på North Stand Upper, bar turen ned til bakkenivå igjen for ett par obligatoriske øl før kampstart.
Mens vi stod der nede kom vi i prat med en gammel traver som hadde fulgt Pompey i nesten 50 år. Han hadde med seg lørdagens utgave av The News, hvor den potensielle Huseklepp- overgangen var nevnt, og var meget interessert i å høre hva vi syntes om spilleren. Han var litt skeptisk da den forrige nordmannen i Pompey var Azar Karadas, som ikke kan sies å ha vært en suksess. Etter å ha berolighet ham om at Huseklepp nok ville være en meget god signering og en helt annen spillertype enn Azar, gikk praten om kommende sesong, nye eiere, SC og Pompey generelt, før vi konkluderte med at Pompey i dag skulle reise seg etter det forsmedelige tapet for Barnet i ligacupen tidligere i uken.
En av vaktene på veien opp til tribunen igjen sa det var ventet 17500 hjemmefans, og 3000 bortefans. Lovende!
Før kampstart ble Benjani presentert ute på gressmatta, og ble ønsket velkommen tilbake av ett høylytt publikum. Det var helt tydelig at fansen var sulteforet på nye spisser til laget, om Benjani i 2011-utgave blir en suksess gjenstår å se. Presentasjonen rett før kampstart bidro i alle fall til at stemningen var til å ta og føle på, og vi ropte oss hese sammen med resten av the Blue Army.
På setene våre, og rundt hele stadion hadde det blitt lagt ut blå og hvite flagg i anledning at det var første hjemmekamp for sesongen, og for å ønske de nye eierne Antonov og Dubov varmt velkommen til Fratton Park. Det var ett flott syn å se havet av Pompey-flagg veive rundt Fratton Park da spillerne entret matten.
Dagens lag var som følger:
Ashdown, Ben Haim, Mokoena, Halford, Hreidarsson, Ward, Lawrence, Mullins, Norris, Varney, Kanu.
Benken: Henderson, Rocha, Williams, Kitson, Dailly.
Nesten umiddelbart etter kampstart kom Pompey til en stor sjanse, da Kanu spilte Norris fri på høyresiden. Skuddet til Norris gikk i nettveggen fra 16 meter, og halve stadion, oss inkludert, trodde ballen er inne. Det kokte på stadion! ”Blue Army”, ”Pompey till I die”, ”King Kanu, Kanu, he’s older than me and you” og flere andre sanger runget taktfast på Fratton Park, alle ventet på det forløsende første målet.
Etter en knallstart forløp første omgang uten altfor mange store sjanser, med Pompey som det førende laget. Dommeren var ikke innstilt på å gi oss noe som helst gratis, og alle 50-50 situasjoner gikk Brightons vei. ”Who’s the w*nker in black” og ”You don’t know what you’re doing” brøt ut med jevne mellomrom.
Så skjedde det som ikke måtte skje, idet klokka viser 45 minutt. Klabb og babb i feltet gav Mackail-Smith muligheten han hadde ventet på, og han dytter ballen inn bak Ashdown, mens Mokoena ligger og spreller i feltet. 0-1. Stillhet på stadion, bortsett fra i Milton End, hvor ca 3000 bortefans er i ekstase.
Pause
Andre omgang forløper i stor grad som den første, Pompey har overtaket, men sliter med å komme til gode avslutninger. Lawrence, Norris , Varney og Hermann har alle avslutninger fra gode posisjoner som dessverre ikke gir noe end product. Likevel viser fansen seg som den trofaste gjengen vi er kjent for å være, og støtter laget videre i ufortrøden styrke. Troen på scoring lever for fullt!
Kitson kommer inn, og pådrar seg gult (og nesten rødt) så å si umiddelbart. Skulle dette bli symptomatisk for kampen? Bortedommer og bortemål? Williams kommer også inn mot slutten.
90 minutter. Kampen ser ut til å ebbe ut etter ett massivt Pompey-trykk de siste 10 minuttene av ordinær tid. Det legges til 5 minutter.
Så skjer det. 5 minutter på overtid. Straffe til Pompey! Lawrence er mannen som skal redde litt av æren i sørkystderbyet. Han legger ballen til rette, skritter opp tilløpet…og skyter… hardt…i venstre stolpe! Ballen spretter skrått ut til Ben Haim, som har all tid i verden, men likevel setter returen slapt rett i fanget på Brightons keeper fra 7-8 meter. Skuffelsen er total. Folk går hjem. Skal det bli nok en slik sesong?
Det var det. Over og ut. Mitt andre møte med Fratton Park, og jeg står igjen med ett uavgjort resultat og ett tap i protokollen. Dette høres skuffende ut, og i timene etter kamp var det nettopp det. Så bittert. Så kjipt. Spesielt siden vi hadde fortjent minst ett poeng i denne kampen, og med straffemiss på overtid som toppen på kransekaka.
Men nå i etterkant, er det ikke så farlig. Misforstå meg ikke, det er ekstremt surt å se Pompey tape, og det gjelder uansett om kampen følges live, på tv eller på radio.
Men på tross av det. Jeg har nok en gang fått oppleve stemningen på Fratton Park, og sett og hørt mitt kjære Pompey kjempe med støtten fra ett bortimot fullsatt Fratton Park i ryggen, jeg har fått stå midt i ett hav av blåhvite flagg som ønsker spillerne velkommen ut på banen, jeg har ropt meg hes for å støtte laget. Jeg har fått minner for livet sammen med brødrene mine.
Jeg har fått se Pompey på nært hold nok en gang. Opplevd en atmosfære som er til å ta og føle på. Tilropene fra tribunen underveis som ikke egner seg på trykk. Latter og glede, sorg og skuffelse, alt i løpet av 90 minutter. Det er det fotball dreier seg om. Å stå sammen bak laget sitt, i tykt og tynt. Jeg gleder meg allerede til neste tur. Etter å ha sett ett tap og en uavgjort blir det seier neste gang.
