Luke Moynahan og Asbjørn Moynaham Wohl fikk seg en flott Pompey-tur tidlig i 07/08-sesongen. Hjemturen var ikke like kjekk.

Kamp: Pompey-West Ham 0-0 – 2007/08-sesongen

Sammen med Asbjørn, sønnen til hans tidligere kone, var vårt medlem Luke Moynahan på plass på Fratton Park og så hjemmekampen mot West Ham. Oppholdet i Portsmouth ble veldig bra, men hjemturen via London liknet mest et mareritt.

Kampen var kanskje dårlig men selv synes jeg Pompey spilte en bra åpnings 20 minutter og solid de siste 15 minutter – nok til at jeg var ikke så skuffet og kunne unngå selvmordstanker over et rettferdig resultat. Asbjørn var henrykt over stemningen på Fratton End, turen rundt stadium med Chris, gjengen på Anorak Arms og hans kjøp av den svarte tredje trøya. Dette til tross for at han var forkjølet under hele turen.

Den siste natten var mer eller mindre en katastrofe. Vi måtte forlate Pompey fordi det var ingen sted å bo og fordi vi måtte rekke flyet tidlig på Stansted (Andy Page tilbydde oss å overnatte i hans leilighet men vi (jeg!) trodde mest på å finne et sted i London slik at vi kunne være sikre på å rekke innsjekking osv. Problemene begynte når det viste seg å være umulig å få en taxi tilbake til Duke of B (hotellet vårt i Portsmouth). Jeg sa at vi skulle spise først i Pompey (Indisk). Restauranten var bra, maten var god, men den tiden det tok! Asbjørn rakk å spise sin Tikka osv. men jeg måtte dra fra bordet med 40% innabords fordi taxien hadde endelig kommet.

Vi rakk en buss-for-tog til Havant hvor vi skulle videre til Petersfield hvor togene gikk til Waterloo. Vi ble dirigerte ombord i en bra turbuss med skilt på Petersfield av en ruteansvarlig bussinspektør. Etter ca. 15 minutter spurte Asbjørn «Luke, må vi dra innom Pompey for å komme til Petersfield?». I min halvsøvnige tilstand tenkte jeg bare at gutten hallusinerte fordi han var forkjølet og veeeeeeldig trøtt. Når jeg måtte til slutt være enig i at vi faktisk kjørte forbi Pompeys mega store og at vi hadde blitt satt på feil buss tilbake til Pompey. Klokken var da nesten 24.00 og det var ikke håp om å rekke toget som skulle få oss til London slik at jeg kunne skaffe oss tak over hodet. Bussjåføren trådde til og sa at han skulle hjem til Haslemere og vi kunne sitte på med til Petersfield. Flott tenkte vi, men når vi kom til Petersfield var stasjonen stengt. Han kjørte oss til Haslemere hvor de sa at toget som sto på perrongen kun gikk til Guildford men de forbarmet seg over oss og flere i lignende «krise» og ordnet med drosjer til Waterloo. Det var bare det at drosjesjåføren var veldig usikker over hvordan kommer helt inn til Waterloo. I og med at han var fra Kashmir er det forstålig.

Når vi endelig kom til Waterloo var det klokka nesten 02.30 og vi måtte stå i kø i nesten 3 timer for å få en taxi til Liverpool St. Hvorfor? Fordi klokken skulle tilbake en time og sjåføren sa at nesten alle taxisjåførere hadde tatt fri fordi de kunne sove ekstra lengre denne natten!

Da røk tålmodigheten til Asbjørn, forkjølet, kald, uten søvn med sår hals og bare 0-0 innabords. Men høflig som alltid han bare freste til undertegnede og forsøkte å sove og stenge ute London kl.04.30 i regn og holde inne kroppsveske i et strøk uten toaletter!!! Han forsøkte å be politiet å la ham bruke politistasjonens fasiliteter utenfor Liverpool St. Ingen sjanse.

Ja ja minner for livet sier jeg

Joakim, tusen tusen takk for hjelpen og særlig for turen rundt Fratton Park med Chris, det var en høydare for Asbjørn og meg. Vær snill og viderføre våre hilsener og takk!