Pål Alexander Leas første Pompey-tur kom på slutten av 2005/06-sesongen. Etter å ha fulgt The Great Escape fra Norge, ble sesongens siste hjemmekamp et halvslapt nachspiel.

Kamp: Pompey-Liverpool 1-3, 2005/06-sesongen

Endelig, etter flere år med dårlig økonomi og enda dårligere unnskyldninger, var det min tur å reise av gårde for å se Pompey live. Jeg hadde tidlig plukket ut avslutningskampen mot Liverpool, blant annet fordi jeg har mange kamerater som er Liverpool-tilhengere, og dermed regnet med at jeg ville få med meg en liten gjeng over til England.

Den ene etter den andre backet ut, og til slutt var det bare min gode venn Ernst (til venstre på bilde over, jeg til høyre), som for tiden studerer medisin i Amsterdam, som ble med. Vi møttes i London, levde det glade storbylivet et par dager, før vi satte oss på toget til Portsmouth. Jeg hadde ordnet overnatting i et trivelig B&B i Southsea. Stedet, som heter The Everly Guesthouse, var så lite at taxisjåføren ikke kjente til det, men kan absolutt anbefales. Meget hyggelig vertskap og en solid engelsk frokost som skulle vise seg å være helt nødvendig neste morgen.

Lørdag kveld tok vi på pub til pub skoene og gjorde oss kjent med lokalbefolkningen. Responsen var overveldende overalt hvor vi havnet i prat med folk og fortalte at vi var kommet fra Norge for å se fotballkamp. Det var veldig mye kjekkere å gå ut i Portsmouth enn i London. Vi fikk til og med kebab på veien hjem. Ikke helt som hos Ali Baba i Bergen, men helt greit. Etter denne kulturelle kraftanstrengelsen, en kort men god natts søvn og påfølgende engelske frokost var det så vidt vi nådde frem til Fratton Park i tide. Joakim hadde ordnet med omvisning på stadion kl 11 (veldig bra, bortsett fra tidspunktet…)

Uglem, Lea og HMS Victory. Admiral Nelson var ikke tilstede da bildet ble tatt.

Vi rakk en kjapp tur inn til byen, knipset et par bilder foran HMS Victory (på bildet over, her sammen med Erlend Uglem som også var over fra Norge for å se kamp) spiste fish&chips, skålte og sang litt på pubene. Når denne kulturelle transportetappen var unnagjort bar det mot Fratton Park. Her må jeg komme med en advarsel. Fish&chips like før kampstart er ikke av det gode. Særlig min ”extra large cod” badet i fett lå som en 5’er fotball i magen under hele første omgang. I pausen gikk det seg litt til, men verken jeg eller publikum våknet helt til før gode gamle Fowler plutselig dukket opp og ga Liverpool 1-0. Da ble jeg oppmerksom på bortesupporterne bak det ene målet. De lagde litt leven, mens resten av stadion svarte med dagens første skikkelige allsang: ”we don’t care, we don’t care, we don’t care” Dette utsagnet var representativt for den generelle stemningen i byen og på stadion. Jobben var allerede gjort, den store festen var antagelig forrige helg, og vi var kommet rett på nachspielet.
Crouch varmet opp, til deilig pipekonsert. Så kom han innpå og scoret. 2-0 og noen flere vers av ”we don’t care”. 2 omgang ble det litt mer liv på tribunen og på banen. Midtbanen vår, særlig Sean Davis, prøvde å drive opp tempoet, og vi skapte noen halvsjanser. Det taktfaste ”we are staying up” økte i volum. Koroman kom innpå. ”Hvem er det?” undret Ernst, og jeg kunne i grunnen ikke svare. Like før slutt scoret han et pent reduseringsmål, og stemningen steg flere hakk. Vi hadde en stor sjanse like etter reduseringen, men Liverpool hadde i grunnen full kontroll og punkterte kampen like etterpå ved Cisse. Da var Pompey – forsvaret helt utspilt.

Stemningen på Fratton Park var omtrent som jeg hadde forventet, selv om trøkket nok har vært enda større i kamper hvor det har stått mer på spill. Det var imidlertid konstant synging, og nokså variert. Fansen ga klart uttrykk for sine meninger, og sang både ” we don’t want Quashie back” tett etterfulgt av ”we want D’Alessandro”. Uten at det hjalp, men det er jo en annen historie. Argentineren hadde noe flotte dribleraid, men mest på egen banehalvdel. Han hadde i tillegg et par farlige tversoverpasninger som førte til Liverpool kontringer. Jeg synes Primus var bra, Davis er allerede nevnt, og Koroman overrasket positivt. Hughes var akkurat så dårlig som han har vært hver gang jeg ser ham. Begge lags spillere jogget noen lette æresrunder, og også Liverpoolspillerne fikk jubel fra Fratton Park. Alt i alt var det en svært vennskapelig tone mellom de to lags supportere.

Det var en flott opplevelse å være på Fratton Park, og mottakelsen var helt topp overalt hvor vi kom. Byen er også ganske trivelig, selv om jeg ikke fikk sett så mye mer enn Southsea, Fratton Park og havneområdet. Dessuten har jeg noen litt slørete minner fra Albert Street (eller noe sånt). Konklusjonen er klar: ta turen, folkens.

Fra omvisningen på Fratton Park før kampstart:

Arbeidsplassen til min kollega, fysioterapeut Gary Sadler. Bøttekottet på klinikken min ser bedre ut..

Barskapet på Harrys kontor. Ikke rart han er litt rød på nesen.