Heller ikke denne gangen fikk jeg oppleve Pompey-seier på Fratton Park. Nå fikk jeg også klar beskjed fra engelske venner om at jeg får holde meg borte fra Fratton Park framover. Jeg får nøye meg med bortekamper (der har jeg jo tre kamper – tre Pompey-seiere).

Vi ladet opp til kampen med å shoppe heftig i Pompey Shop. Selv gikk jeg til innkjøp av en del babyeffekter denne gangen. I tillegg ble det Pompey DVD’en (forrige sesong), ei joggebukse og ei regnjakke. Årets drakt har jeg allerede.
Deretter tok vi turen til Artillery Arms. Ettersom det var sen kampstart rakk vi å tømme noen glass før kampen.

Sen kampstart gjorde at det var mørkt da vi gikk til Fratton Park for å se kamp. Her mine to reisekamerater, Øyvind Velde (t.v) og Martin A. Grimstvedt.

Vi hadde seter på fjerde rad, like bak målet, på Fratton End. Dette var noe helt annet enn å sitte på Milton End. Det var mye synging, og det var lett å hive seg på når de fleste rundt deg sang. Flere timer på Artillery Arms hjalp nok også på.

Utover i 2. omgang ble det tydeligere og tydeligere for de fleste at Pompey gikk mot en pinlig tap. Flere reiste seg og fikk over hele stadion da det ble 2-0, også mange av de rundt oss. Med det sto igjen en hel gjeng rundt Westwood (som igjen er velkommen til Fratton park). De spilte og sang uten stopp, av full hals, fra Pompey slapp inn det andre målet til langt etter kampslutt. Virkelig imponerende.

Det var interessant å merke seg at Fratton Park var ganske delt da Laurent Robert skulle inn. halvparten buet heftig, den andre halvparten applauderte og jublet for han. Da LuaLua kom inn kom dagens høyeste jubel. Han er utrolig populær i Portsmouth LuaLua, og spesielt mye sympati får han nok nå som han har slitt med sykdom (malaria) og det har vært ekstra tydelig hvor mye vi savner han på topp.

Skuffende kamp

Kampen i seg selv var en stor skuffelse. Vi hadde ikke en eneste målsjanse gjennom hele kampen slik jeg så det. Wigan hadde heller ikke mange, men de spilte veldig klokt.

Etter første omgang var det 0-0. Begge lag hadde full kontroll defensivt, og det ble skapt minimalt. Silva jobbet og slet godt på topp, men de Zeeuw og Henchos var store i midten. De to hadde full kontroll også i 2. omgang. Da Wigan tok ledelsen etter at Priske tapte en hodeduell (han ga han knapt motstand), måtte vi fram på banen. Robert kom inn, men han fikk gjort lite (han klaget i media dagen etter på at medspillerne ikke sentrer til ham!).

Vi satset litt mer framover, men vi klarte ikke å produsere noen verdens ting. Stopperne til Wigan stanget ballen bort hver gang, og de kontret da også inn 2-0. Fullt fortjent seier. Av Pompey var det en pinlig forestilling. Wigan var disiplinerte og kloke, og de hadde full kontroll på en lett Pompey-lag.

Silva på topp kjempet bra, og han gjorde det han kunne. Han ble derimot altfor alene!

Vukic – banens dårligste

Taylor på venstrekanten var dårlig, og fikk lite til. Vukic i midten var banens dårligste spiller! O’Neil var også under pari, men bedre enn de to andre på den offensive midtbanen.

Hughes gjorde ting enkelt som vanlig, men han er ikke mer enn stallfyll i mine øyne. Vignal var skuffende på venstre, mens Griffin i det minste var solid defensivt. han ga jernet og var en av Pompeys mest positive.

Stefanovic er ikke like god i år som i fjor. Han er heller ikke noen typisk lederskikkelse, og det at han har kapteinsbindet sier vel mer om resten enn om Stefanovic. Priske har jeg vært veldig fornøyd med i TV-kamper, men han skuffet mot Wigan. Kjekt å se Primus tilbake. Han gjør jobben, og var vel alt i alt beste forsvarsspiller.

Ashdown kan ikke lastes for målene, og han var trygg i feltet. Minus for at han bruker veldig langt tid på å sette i gang spiller. Savnet Westerveld på akkurat det området.

Her skulle arbeidet med å bygge ut stadion vært i full gang nå. Ingenting er skjedd.

Kontaktperson Chris Gibbs (i midten) sammen med mine to reisekompiser på en tur rundt Fratton Park før avspark.