Bjarte Hope var så heldig at han fikk kombinert etterutdanning i England med å se Pompey vinne borte i første kamp etter at Barker forsvant.

Newport County – Portsmouth, 29.mars, 2014

En Londontur i forbindelse med etterutdanningsstudier er ikke å forakte, spesielt når en får med seg en Portsmouth-kamp i samme slengen!

Jeg forstod snart at jeg måtte investere en hel dag for å få med meg oppgjøret i Sør-Wales. Det var tross alt en togtur på to timer hver vei fra Paddington stasjon i London.

Dagen startet med en grytidlig frokost på hotellet, før tuben brakte meg til Paddington. Jeg rakk en tur innom Starbucks, før jeg satte meg vel til rette på 09.27-toget sammen med kompendiet mitt med faglitteratur. Etter en god del lesing ankom jeg Newport omkring halv tolv. Det ga meg litt tid til å bli kjent i byen, få i meg litt mat, samt finne fram til stadion innen avspark kl. 15.

I sentrumsgatene var det mye politi, også til hest, lenge før kampstart. Sikkerheten skulle tydeligvis på plass selv om dette var et oppgjør i League 2 med et lavt tilskuertall i engelsk målestokk.

Jeg var tidlig oppe ved stadion, og ville derfor ta meg en runde utenfor banen. Det viste seg å være et godt valg, da jeg snart fant en åpen port hvor noen Portsmouth-fans stod og ventet på spillerbussens ankomst. Det var en annerledes opplevelse å stå der sammen med 4-5 andre fans i forhold til Premier-League tiden, når det så å si var umulig å komme i nærheten av spillerbuss og spillere. Bussen ankom, og spillerne kom ut en etter en. Kjekt å få tatt bilde av de fleste, samt å få ønsket dem lykke til med kampen. Høydepunktet for min del var å få håndhilst på N’Gala, som jeg samtidig også rakk å få et positivt inntrykk av. Spillerne så fokuserte ut, og det var ikke alle som stilte opp med like mye smil og mimikk som nevnte N’Gala.

Etter en flott opplevelse med et nært møte med spillerne fikk jeg hentet billetten min hos Chris Gibbs, som jeg fant i puben tilknyttet Newport sitt klubbhus. Her var det kjekt å se at supportere fra begge lag kunne omgås hverandre på fredelig vis før kampstart!

Etter å ha funnet setet mitt blant 1200 frammøtte bortefans, fikk jeg tatt av meg jakken og nøt det gode været i Portsmouthdrakt. Banen virket å være i god stand, til tross for et stort brunt område foran det ene målet. Jeg registrerte at det var satt opp et skille mellom borte- og hjemmesupportere som så noe hjemmelaget ut……det var ingen som prøvde, men jeg er sikker på at en enkelt kunne ha gått under sperringen om en ønsket å gå i krigen mot det andre lagets supportere. Jeg hadde også kjøpt meg program til kampen, og leste at Newport ønsket mr. Ritchie Barker og hans menn velkommen til kamp, til tross for at den nevnte Barker hadde fått sparken noen få dager tidligere….

Portsmouth spilte en frisk førsteomgang og satte et godt press på hjemmelaget. Godt spill resulterte også snart i mål. Vi tok ledelsen etter å ha fått tildelt et straffespark som Ryan Taylor satte i mål, til stor glede for både undertegnede og de som satt rundt meg. Deretter fikk Newport en spiller utvist før Wallace økte til 2-0 like før pause! De fleste Portsmouthfansene koste seg i pausen, og tenkte at kampen var avgjort før 2.omgang skulle starte. Det skulle vise seg ikke å være tilfelle. Portsmouth spilte en langt dårligere 2.omgang, og slapp Newport inn i kampen igjen. Hjemmelaget presset på, og fikk en utligning når det gjenstod femten minutter. Når Newport fikk sin andre utvisning i det 83.minutt tenkte flere at Portsmouth ville score enda et mål og ta en enkel seier. Til tross for flere store sjanser skjedde ikke dette, og helt mot slutten hadde også Newport sine muligheter selv med 9 mann! Heldigvis blåste dommeren i fløyta, og seieren var et faktum!

Ricky Holmes var spesielt god, og skapte mye for Portsmouth. Etter min mening var han nok banens beste, samtidig som jeg må nevne at midtstopperne våre (N’Gala og Whatmough) framstod som svært solide. Når Whatmough måtte ut med skade mot slutten av kampen, opplevde jeg mer utrygghet i forsvaret når Bradley kom innpå. Tidligere i sesongen hadde jeg forstått lite når Bradley plutselig ble benket. Dette forstod jeg bedre etter denne kampen. Jeg ble heller ikke imponert over vår innleide back, Alfei, som stadig vekk rotet det til på høyresiden.

«We’re not going down», «We are staying up», «Andy Awford’s blue army», «Play up Pompey» var rop som ble flitting brukt I løpet av kampen.

Under togturen tilbake kom jeg i snakk med to briter, som begge hadde vært på kampen. De var såkalte «groundhoppers», og hadde fått med seg kampen som nøytrale tilskuere med ett formål: Å ha vært på «Rodney Parade», stadionet til Newport. Begge to fortalte engasjert om sin lidenskap, som hadde ført dem såpass langt at de kun manglet et fåtall stadioner i de 4 øverste divisjonene i England. De snakket også om stadioner i Skottland, og hadde tydeligvis fått med seg en del stadioner også der. Jeg foreslo at de burde gå for øverste divisjon i Norge når de gikk tom for baner…. Den ene av dem fortalte også på engasjert vis at det ikke var godt nok for ham å kun ha vært til stede på et stadion. Han måtte også ha sett en scoring før han kunne huke av for å ha fått med seg det aktuelle stadionet. Han fortalte deretter overivrig om at han ved et tilfelle derfor måtte tilbake til et stadion for fjerde gang, etter tre målløse kamper…..

Litt før kl. 21 var jeg tilbake ved hotellet, etter en kjekk fotball-dag!

Londonturen ble begivenhetsrik også utenom kjekk Portsmouth-kamp. De påfølgende dagene fikk jeg med meg Fulham-Everton, musikalen «We will rock you» og til slutt enda et høydepunkt med veldedighetskonsert i Royal Albert Hall, hvor jeg fikk gleden av å oppleve Brian May, gitarist i Queen, live!

Håper på en femte Portsmouth-kamp om ikke alt for lenge!