enda stevens arets spillerDet er ikke alle som får stå ute på gressmatta foran et fullsatt Fratton Park når de er på Pompey-tur. Det gjorde Trond Gyldenskog Nedal og hans svoger Thomas Ulvund.

Trond Gyldenskog Nedal hadde med seg sin bror Bård og sin svoger Thomas Ulvund da han dro til Portsmouth for å få med seg siste kamp i 2016/17-sesongen. Som kjent skulle det bli en fantastisk ettermiddag ettersom Pompey sikret seg League Two-tittelen med 6-1-seier over Cheltenham kombinert med at de andre resultatene gikk vår vei. Opplevelsen førte også til at hans reisefølge nå følter Pompey - og Thomas Ulvund er nå medlem av Venner av Portsmouth.

En del av opplevelsen for dem var også at de fikk dele ut ei flaske akevitt til årets spiller. Vi hadde på det tidspunktet ikke stemt fram vår årets spiller ennå, men undertegnede tok en sjanse på hvem det kunne bli og meldte inn at vi ville dele ut pris til venstreback Enda Stevens. Undertegnede har selv delt ut denne prisen en rekke ganger og da jeg hørte at Trond skulle på kampen, fikk han tilbudet om å ta jobben denne gangen. Det gjorde han med glede. 

Her er Tronds reisebrev:

En kjempestor opplevelse
Endelig var det duket for å oppleve en hjemmekamp igjen. Det var blitt for lenge siden sist - og det kjentes på kroppen! Denne gangen hadde jeg med meg min bror Bård og min svoger Thomas.

fratton park3Vi bodde i London og dro på dagstur til Portsmouth i finværet. Vi tok toget helt til Harbour og lekte litt turist (ikke bare fotballidiot) for en stund med en snartur opp Spinnaker Tower og spasering på Gunwharf Quays. Derfra valgte vi å gå hele veien gjennom byen og opp til stadion. Vi feilberegnet nok avstanden en skvett ettersom vi hadde ambisjoner om å komme oss til Newcome Arms tidsnok til at det fortsatt var mulig å komme seg frem til disken for å kjøpe øl, men den gang ei. Vi stakk hodet inn i puben etter å ha gått 16 000 skritt gjennom byen og fant ut at vi like gjerne kunne legge på marsj i retning Fratton Park.

Der brukte vi tiden før kamp godt på supportershopen og sørget for at en allerede slunken turkasse fikk skrapt seg helt tom. I forkant av turen fikk jeg forespørsel fra Joakim Ellingsen om jeg ville dele ut prisen til årets spiller på vegne av supporterklubben. Det hadde jeg selvfølgelig lyst til! I tillegg fikk jeg ta med meg en person. Og begge mine medreisende hadde lyst til å være med. Dette måtte derfor avgjøres på en rettferdig måte på nøytral grunn. Før vi entret flyet til London kvelden før hadde jeg lagt merke til at Aasmund O. Vinje var å finne avbildet på “halen” til flyet vi reiste med. Dette la ingen av mine medreisende merke til og de måtte derfor gjette annenhver tur ved å peke på forskjellige hoder inne i oversikten i flymagasinet til Norwegian. Etter en lang reise gjennom Ole Bull, Asbjørnsen og Moe og Ivar Aasen var det til slutt svoger Thomas som greide å plukke ut Vinje og fikk forært gullbilletten.

Det var en kjempestor opplevelse for meg og han å få lov til å dele ut en skvett akevitt til Enda Stevens og ta bilde sammen med han. Det kommer jeg aldri til å glemme! Vi glemmer heller aldri den fantastiske kampen vi ble vitne til med hele sju mål, de fleste naturligvis i riktig retning.

Kampen i seg selv hadde det aller meste med unntak av rødt kort og en Chaplin-scoring som jeg håpet på. Det er vanskelig å trekke frem noen spesielle etter en slik kamp der alle presterer opp mot sitt beste. Alt gikk virkelig Pompey sin vei denne kvelden, og jeg glemmer aldri hvordan alle på stadion fulgte med Doncaster og Plymouth gjennom mobilen og hvordan jubelen spredte seg som ild i knusktørt gress etterhvert som de forskjellige tribunene på Fratton Park fortærte den ferske informasjonen fra andre steder i landet.

Jeg har vært på uendelig mange fotballkamper og flere bortekamper med Pompey. Men hver eneste gang er det rent magisk å komme tilbake til Fratton Park og oppleve stemningen der på nært hold. Den er virkelig noe eget. Det mener også Bård og Thomas som i etterkant nå følger med Pompey, og en av dem er også innmeldt i klubben. Dessverre gikk toget tilbake til London like etter kampen og vi fikk ikke tatt del i selve banestormingen annet enn å overveie den fra tribunen på tur ut. Likevel var vi i stjernehimmelen på tur tilbake og hele veien hjem og “Woke up this morning, feeling fine.. Got promotion on my mind” klinger fortsatt i øregangene. Det var en eventyrlig dag i Englands vakreste by og med Englands mest sjarmerende og elskverdige fotballag. Slike kamper kommer kanskje en gang i tiåret og vi var så heldige å få oppleve det og ta del i stemningen.

Det var også kjekt å få hilse på Joakim Ellingsen som jeg har kjent i flere år, men aldri møtt personlig! Billetten til seriestart 5. august er allerede bestilt og jeg og Thomas gleder oss voldsomt og kan ikke vente på League One. Up the Football League we go! Play up Pompey!

enda stevens arets spiller 
Thomas Ulvund (f.v.), Enda Stevens og Trond Gyldenskog Nedal.